Tidlig på ettermiddagen møttes vi hos studentene, som skulle lede oss gjennom opplegget. De var allerede ferdig pakket, da vi ankom. 2 tonn ris, sammen med alt vi hadde pakket dagen i forveien, lå på en lastebil. Studentene selv var klare med mopedene sine, hvis de da ikke satt på toppen av lastebilen.
I det vi kjørte inn på området slummen var en del av, kom flere barn løpende mot oss, mens andre stod beskjedent på avstand. Noen var veldig kontaktsøkende. Vi hadde bedt om å få vise Guds kjærlighet til de vi møtte, og det håper vi de opplevde.
Alle de som skulle få pakke med mat eller skolesekk fikk et nummer påskrevet håndbaken. Dette var de som av ukjent grunn for oss, var kvalifisert til å få en hilsen.
Først var alle samlet på en murplatting. 200 barn og 200 voksne, for det meste mødre. Samlingen inneholdt en presentasjon av oss nordmenn, sanger, et dramastykke (kalt Everything), framført av nordmenn og kambodsjanere sammen, en presentason av evangeliet, der vår venn Dara brukte Evangekuben som hjelpemiddel og undervisning om hvordan vi kan ta vare på tennene våre. En innholdsrik samling, men folk var veldig med og responderte på det de hørte og så.
Etterpå delte voksne og barn seg. De voksne fikk sin pakke med matvarer og et fleeceteppe. Barna fikk sin sekk med tannkrem og tannbørste, skrivebøker, fargeleggingsbibel, blyanter og en kosebamse.
Så var det tid for lek og moro. Studentene og våre ungdommer blåste såpebobler, laget figurballonger og sang og danset. Det var en kvalitetsstund.
Vi avsluttet besøket med en runde i boligdelen av slumområdet. Det var ikke behagelig å gå rundt å se på og bli sett på. Å se andres elendighet gjør noe med oss. Hva gjør det med dem, at vi går rundt og kikker? Vi stoppet hos en enslig mor, som var alvorlig syk, med et stort hull i hjertet. Hennes tre små døtre står rundt henne. Pastoren som fulgte oss rundt fortalte om hennes situasjon, og vi fikk be for henne.
Vi har tenkt mye på denne opplevelsen i slummen og snakket innad i teamet, hvordan denne dagen egentlig var. Det er ikke et entydig svar, men det som er viktig, er at folk blir ansvarliggjort til å ta nye steg i livet sitt, som gjør at de ikke blir værende i den håpløse situasjonen. De skal bli oppmuntret til selvstendighet og få starthjelp til utvikling.
Det var en spesiell dag, som gjør at vi går forandret videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar