Video fra Family Camp 2017

Få et tilbakeblikk fra forberedelser og hendelser fra den kambodsjanske familieleiren sommeren 2017.

Family Camp 2014, 2015 and 2016

Her skal du få et lite tilbakeblikk fra familieleirene i 2014, 2015 og 2016.

Gode minner, som gir håp om gode framtidsutsikter.

Ettertanker

Siste kveld på tur. Uker og dager i Asia går mot slutten. Hva sitter igjen? Hva lar vi fare forbi?

Selv om det er 10 år siden første gangen, og det har blitt mange turer siden den gang, er det ikke til å komme fra, at det stadig er nye ting som fester seg til hjernebarken. Det er alltid noe nytt å se, noe nytt å oppdage, nye nytt å erfare, noe nytt Gud vil si oss gjennom det vi opplever.

Denne gangen vil jeg huske dagen i Kampong Cham-provinsen. En godhetsdag med mange sterke øyeblikk, noen møter med enkeltmennesker og en glede over lite. 200 familier fikk nødvendigheter for å komme seg gjennom nettene. For nettene kan bli lange i Kambodsja også, uten myggnett og et varmt pledd. 

200 barn fikk skolesekk, slik at det blir lettere for foreldrene å slippe dem til skolen. Med lite penger i familien, blir ikke barnas skolegang prioritert. Da kan det være godt at våre venner i Norge har delt av sitt. Og Kongeparken på Ålgård, de gav t-skjorter til de samme barna. Det var mange varme smil å se denne dagen. Jeg skal huske det.

Og jeg skal huske alle de voksne på familieleiren, som satt i grupper i den store møtesalen etter undervisningen. De fikk snakket om livene sine, om hvordan de har det med hverandre og hva slags mål de har for familielivet sitt. Og, de bad for hverandre, om at Gud måtte gi det de trenger, for å skape den ønskede endringen. Det sitter klisteet til netthinnen.

Men jeg vil også huske familiene på familiedagene, som gikk rundt omkring og fikk oppleve på ulike måter, hvordan vi som familier kan samle på viktige øyeblikk. I familiene kan vi løse oppgaver sammen, hjelpe hverandre i vanskelige tider, tjene hverandre, vise godhet mot hverandre og sette pris på kjærligheten vi har til hverandre. Mange familier fikk en ny oppdagelse av hvordan en familie er limt sammen. Det skal jeg huske på, når jeg får lyst til å trekke meg vekk.

Til sist vil jeg huske på det fantastiske teamet jeg fikk reise med denne gangen. Et team bestående av forskjelligheter og ulike styrker. Akkurat slik et team skal være. Det er så flott å se at ting ble løst på den beste måten, selv om det var utfordringer og uforutsette ting underveis. En ting må spesielt trekkes fram. Måten familien Ravnås løste familiesamlingsgåten, var helt enestående. De hadde gjort et fantastisk forarbeid og formidlet flotte sannheter om Pappa Gud og familielivet, som jeg skal huske. 

"Du kommer mot meg med sverd og lanse, men jeg kommer i Herrens kraft", Markus, som gjetergutten David.

Fullt trøkk

Det var nesten som å være hjemme. Det er i hvert fall ingen tvil om at det var våre søsken i troen vi møtte.

I Kambodsja møtte vi ei dame, som anbefalte oss å besøke Full Gospel Assembly i Yangon. Dette skulle være en moderne menighet, med innslag av musikk fra Hillsong. 

Vi visste lite om religionsfriheten i Myanmar før vi kom dit. Dette var vel en ting engelskmennene etterlot seg, før de gav opp kolonien sin i 1948. Så det er fritt å tro på det du vil i Myanmar. Vi hadde sett både lutherske, katolske og metodistiske kirken i løpet dagene her, samt moskeer og hindutempler. Men nå altså pinsemenigheten Full Gospel Assembly.

Bygningen var fra kolonitiden, og slik så den ut. En nedslitt bygård helt i sentrum. Menigheten befant seg i 4. etasje - to store rom, med TV-overføring inn til det ene av dem. I etasjen over hadde menigheten kontorer til de ulike arbeidsgrenene og et stort aktivitetsrom til søndagsskolen.

Vi snakket med flere av pastorene før den engelskspråklige gudstjenesten startet. Å bli tatt godt i mot er alltid en god følelse. Kveldens forkynner var kona til hovedpastoren. I menigheten, som har plantet avleggere i hele byen og sendt misjonærer til resten av landet og utlandet med, har 90 pastorer og mange evangelister blant sine ansatte. Et imponerende stort arbeid. Det er tydelig hva disse vil.

Selve gudstjenesten inneholdt en god dose lovsang i starten, litt informasjon og kollekt, før kveldens taler entret scenen. Hun hadde før på dagen hatt to prekener på ulike språk, og nå til slutt på engelsk. Språket behersket hun sånn passe, men budskapet var krystallklart. Hvordan evangelisere?

Hun fortalte at buddhistene er veldig åpne for å bli bedt for, for det gjør de mye av selv. Så når de ser hva som skjer når en kristen ber, så åpner det for et nytt liv.

Det var en glede å møte disse folkene. Søskenfellesskap er aldri feil.

Når du skal til Yangon, så kan vi anbefale å stikke innom. Her er kart og møtetider:

Yangon fra luften

Plutselig så vi en stor gul ballong hengende i lufta. På et øyeblikk var vi klare til å løftes over byens tak.

Det var bare å få en snor festet rundt livet. Ikke rare livsforsikringen, om ballongen skulle sprekke... Vi krøp om bord, som eneste passasjerer, men det var 3 av besetningen som også skulle være med, så det var betryggende, og kanskje nødvendig for å holde balanse i kurven.

Ballongen var festet til bakken med en wire, så vi skulle ikke langt, bare høyt. Før vi tok plass, fikk vi vite at vi skulle 250 meter over bakken, og slik få et godt overblikk over Yangon. Nå ble det ikke slik, for det kom inn litt vind, så da stoppet vi på 175. Men det var gode greier. 

Vel nede igjen, ble vi vitne til at hele besteningen, pent antrukket som flyvere, måtte ta del i å sette hele ballongen på bakken. Det var utrygt for at været skulle forverres ytterligere, så da tok de ingen sjanser.

Et innfall fra vår side, gjorde at vi fikk en opplevelse utenom det vanlige, og gikk beriket videre gjennom dagen.

Mingalabar from Myanmar

Det er regntid i Asia nå. Og mer av det her i Myanmar enn sørover mot Kambodsja. Det betyr tidvis kraftige regnskyll. Men også en fantastisk grønn frodighet. Vi hilser på burmesisk; mingalabar betyr hei.

Da vi ankom flyplassen forleden dag, fosset regnet ned og vi var kjappe med å komme oss inn i en taxi. Inn til byen tok det ca en time - ettermiddagsrushet her fullt av biler, og ikke som i Kambodsja, der mopeder, scootere og motorsykler har overtaket.

Det er også tyelig å se, at dette er et helt annet folkeslag enn khmerene. Landet grenser til India, Bangladesh, Kina, Laos og Thailand - og har nok mye innslag av kinesisk over seg, selv om guiden framhvet at de er mest seg selv.

Buddhismen står sterkt her. 89% regner seg som buddhister og kanskje 5% er kristne. Vi besøkte Swedagon-pagoden her om dagen, og det er i hvert fall ikke spart på gullet der i gården. Vi hadde noen betraktninger rundt karma og gjenfødelse sammen med guiden, og han responderte på spørsmålene, men hadde ikke så tydelige svar. Det handlet mest om at buddhismen er for "peace". Så de kommer nok til å gjøre alt det de klarer for å være gode mennesker og ha innsamlinger framover, slik at de får kledd pagodene sine i bladgull. Det krever store ofringer.

Vi har reist på kryss og tvers av Yangon med taxi disse dagene, for å oppleve det som er å se her. En kan ikke komme utenom Aung San Suu Kyi, når en er her. Hun er den politiske aktivisten, som etter 20 år i husarrest, er blitt landets president. Vi har kjørt forbi partikontoret til NLDP, partiet hennes. Vi har også vært utenfor porten til huset der hun satt i husarrest og besøkt hjemmet hun vokste opp i, sammen med blant andre faren, generalen Aung San, som også var forsvarsminister, men ble drept av politiske motstandere.

Vi har også besøkt noen markeder og kjøpesentre. Her er mye lyd og sentrene har varer like dyre som i  Norge, så det er bare å vente til en kommer hjem... Markedene er roligere og hyggelige. De har alt en ikke behøver, men lar seg friste av likevel.

Når vi ikke er ute og farter, så tar vi noen timer på rommet eller ved bassenget. Alt regnet gjør luften veldig fuktig. Ikke en gang luftkondisjoneringsanlegget klarer å tørke opp rommet, så det oppleves mer klamt enn luftig. Men slik er det når monsunen er sterkt tilstede og byggeskikken ikke er egnet for denslags.

Et liv

I løpet av disse to ukene på tur har vi møtt mange mennesker i vanskelige livssituasjoner. Det kan virke så håpløst, men noen finner håp, tross alt.

Mange mennesker i Kambodsja er blitt lemlestet, fordi de var på feil sted til feil tid. Hvis du går på et marked eller sitter i en tuk-tuk, kan du møte dem. Menn og kvinner uten en arm eller fot. Noen tigger, noen selger ting, som bøker, kort eller håndarbeid. I et veikryss møtte vi en mann uten bein. Han satt på et brett med hjul og ruller seg bortover. Disse menneskene har vi ikke hatt mye nærkontakt med, foruten at vi har handlet med dem.

Andre har vi kommet mer i kontakt med. For eksempel en dame som var på en av familiedagene. Hun kom med to søte, små jenter. Men selv var hun tildekket av en variant av en kambodsjansk hatt, og utenpå der hadde hun solbriller. Det så underlig ut, men hadde selvfølgelig sin forklaring. Som 19-åring var hun blitt angrepet med syre. Nå var hun blind, nesen var nesten borte, huden over store deler av kroppen var vansiret. Hvor håpløst kan det ikke være? Nei, dama hadde funnet håpet, med stor H, i kirka. Nå hekler hun vesker og andre ting, uten å se, og slik klarer hun å livnære seg og døtrene.

En annen er den CP-rammede gutten vi flere ganger har møtt på familieleirene. Å være handikappet i Kambodsja er ensbetydende med å være til belastning for familien, ingen støtte fra det offentlige. Men denne gutten har gode foreldre, som gjør så godt de kan, med få og små midler. Selv lyser han opp og vil gjerne delta, bare noen gir ham den lille ekstra hjelpen han trenger. En nydelig gutt.

På familieleiren deltok også en liten familie, med en jente som tydelig hadde magesmerter. Hun var redd, for familien hadde ikke råd til å ta henne til doktor, og hun var bekymret for hva som feilte henne. Et familie på teamet vårt tok ansvar, fikk jenta til undersøkelse, tok familien med rundt i hovedstaden (en by de aldri før hadde vært i) og ble deretter med dem hjem (til en landsby langt utenfor alfarvei). Her fikk de se og høre hvor fattig familien var. Et hardt liv, basert på långivere, som ikke viser nåde.

En venn av oss har en far med diabetes. Etter en lengre periode, der noen sår på beinet ikke ville gro og koldbrannen tok overhånd, måtte beinet amputeres. Familien har brukt alle midlene sine på legehjelp og sykehusopphold. Han må fortsatt være på sykehuset noen uker, for å se om infeksjonen er overvunnet. Hva skjer hvis ikke?

På Godhetsdegen møtte vi en familie med en døv gutt, som heller ikke snakket. Hvilke muligheter finnes? På familieleiren kom en familie der en av guttene har beinskjørhet. Flere operasjoner på grunn av bein som hadde knukket. Hva gjør en når alt helsestell koster dyrt og lønna er liten? 

På tross av alle disse utfordringene finner mennesker håp for livet og for evigheten. De gir ikke opp. Noen får en oppmuntring, litt midler å klare seg med. Andre får det ikke. 

Men denne nasjonen kan snu. Når de vender seg bort fra troen på livsloven om karma, som holder dem nede, og de oppdager at håpet her og nå finnes i at Jesus Kristus er verdens håp, og deres håp.

Boksehansker i kirka #2

Det var mange som var invitert, men få ville komme. Slike opplegg for familier bruker å være så kjedelige. 

Det hindret ikke oss i å gi de frammøtte en annerledes dag. 

Aldri hadde vel bokserhansker hunget på søylene i denne kirka. Heller ikke store banner, med teksten Fight for your Family. Aldri har det vel heller vært sølt så mye vann på disse gulvene, bortsett fra da vaskedama snublet i vaskebøtta. Aldri har heller hele menigheten stått og klappet og hoiet, mens fortellingen om David og Goliat har blitt framført. Og Goliat gikk i bakken til øredøvende jubel.

Aldri har pastoren måttet erkjenne at kirka kommer langt ned på prioriteringslisten. Før den kommer det personlige forholdet til Gud, ektefellen, barna og jobben. Pastoren smilte da han hørte det, og håpet er, at han gjør de samme prioriteringene i sitt eget liv også. Når taleren i tillegg får forsamlingen med på Aram sam sam, aram sam sam, golle golle, spruter med vann, sender fjørballer og globusbadeballer utover forsamlingen, bare for å formidle verdier om familier, da oppdages noe uoppdaget. Det skapes rom for endring og nye vurderinger.

Aldri har formidlingen av budskapet i en livsviktig tale blitt formidlet gjennom at foreldre og barn sammen har gått rundt i kirkerommet, kjent, smakt, gjort sammen. I hvertfall ikke i denne kirka. Foreldre som vasker barnas føtter, barnebarn som vasker besteforeldres føtter, ektefeller som må stole på hverandre i tillitsfall, familier som legger puslespill, for å forstå at alle i en familie er viktige. Familiemedlemmer berører hverandre, gir hverandre gode ord. 

Følelsen av å gjøre kjekke ting sammen, knytte bånd, få opplevelser. Alt dette skaper åpninger for det vi ønsker å formidle. Guds gode vilje for oss, Guds kjærlighet til oss. At familien er viktig og kan endres til det bedre.

Da dagen gikk mot slutten, velsignet vi hverandre i en velsignelsestunnel. Det var sterkt og ble en god avslutning på en helt annerledes dag.

Hvis jungeltelegrafen fungerer i Kambodsja, tror jeg de kommer, de som valgte det bort denne gangen, fordi de trodde det skulle bli kjedelig.