D6 family

I Kentucky er det trøkk fra morgen til kveld. Her er det bare å henge seg på og ta til seg sluke det en klarer, og fordøye etter hvert.

Hensikten til turen til Louisville, Kentucky, var å delta på en konferanse, som heter D6. Det er en konferanse som omhandler familieliv, kristen oppseding av barn, disippelskap og opplysning om tonnevis av bøker og ressurser til de ulike emnene. 

Det er ikke et latmannsliv. Første sesjon starter halv ni om morgenen. Siste gruppesamling slutte halv elleve på kvelden, hvis du er skikkelig utholdende. Men, her er det mye å hente, å bruke i eget liv, og bruke i menigheten. Prosessene starter, når dagene er mindre stressende og vi kan få tenke oss om.

En gruppesesjon, som tok Team Dysthe mest, var Mission Minded Families. Misjon er viktig. Hvordan går en fram for, at dette skal bli noe for hele familien og hele menigheten? Her var det utallige tips å ta med seg, praktisk enkelt nok formidlet og tydelig med et hjerte for det som ble delt. Som en ekstra spiss på sesjonen, fikk vi skype med en helt ekte, levende misjonær - i Kasakhstan.

Hovedsesjonene er foredrag, litt bredere enn gruppesesjonene. Her snakker "kanonene" om ting de har skrevet bøker om, eller lager ressurser for, forhåpentlig til nyttig bruk for mange. Noen av disse sesjonene har rørt, utfordret og tatt oss videre. Noen andre har det vært utfordrende å henge med på.

Det er begrenset hva en kan få med seg av nytt stoff, på et fremmed språk, i løpet av så få dager. Heldigvis går det an å avreagere litt. Det har vært noen gode pauser, der vi som har reist sammen, har kunnet spise sammen og hatt noen gode samtaler. Den gjengen vi reiser med, er et nydelig knippe av gode ledere, som vi kan få glede oss over i lange tider.

En utfordring som sitter igjen; hvordan går det an å leve som en D6-familie? D står for Deutronomy, 6 står for kapittel 6. 5. Mosebok kapittel 6. Det står det: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

Hit the road

Ut på tur. Fra Chicago, Illinois, til Louisville, Kentucky. Langs Interstate 65. Time etter time med maisåkre på begge sider av veien. Landskapet er flatt, flatt, flatt. Noen steder står vindmøllene på rad og rekke, stille og majestetiske.

På veiene er det stor trafikk. Ut av storbyen tre og fire felt hver vei. Når bebyggelsen avtar går veiene over i to felt. Med lange sletter, forsvinner milsene unna i stort tempo.

USA er i seg selv preget av at biltrafikken står høyt i kurs. I forstedene finnes få fortau. Skal du et sted må du kjøre. De store veiene er fylt opp med trailere, som lett overgår de som finnes på norske veier. Trekkvogner med lange snuter, foran lange hengere.

En skulle tro mye av transporten kunne gått med tog, men det har vi ikke sett mye av, med ett unntak. På vei inn mot Chicago gikk bommen ned, og vi måtte vente på at et godstog med 138 vogner, lastet med kull, skulle passere.

USA har idyll også. Da vi kom til Louisville skulle vi krysse Ohio River. Broen inn til byen var en perle og ved elvebredden lå en hjuldamper, som om vi var i Mississippi.

Hotellet vårt, Galt House, der D6-konferansen også foregår, er et digert hotell, med 1350 rom. Det er til å gå seg vill i. Arkitekturen og interiøret viser, at hotellet har overlevd flere tiår, men utsikten over elva er ny hver morgen.

Muhammed Alis hjemby skuffer ikke.

Awesome Awana; Awana dag 2

Andre dag av møtet med Awana var en stor begivenhet. Blant annet fikk vi møte den 97-årige grunnleggeren, med røtter i Stavanger.

Det er harde dager. Tidlig opp, sent i seng. Masse undervisning, og prosesser som settes i gang. Et fantastisk reisefølge, av folk som vil mer.

I dag handlet det om å skaffe ledere, som har, kan og vil det som skal til, for å gi barn i Sandnes det beste. Vi fikk innspill på hvordan vi kan gi barna et sant bilde av verden rundt oss. I tillegg snakket vi mye om hvordan vi skal komme i gang med dette opplegget i vår forsamling. Rausheten vi har møtt, viljen til å dele, gi og oppmuntre har vært fantastisk å møte. 

Vi i Tema Dysthe har også knyttet kontakt, slik at Awana, kanskje også kan komme til landet som ligger på vårt hjerte. Vi tror dette er så bra, at det også kan fungere der, med gode kulturelle tilpasninger.

Et høydepunkt denne dagen var definitivt å møte grunnleggeren av Awana, Art Rorheim. Han har sterke røtter i Norge, ettersom hans foreldre var fra Stavanger. Han delte noen ord på norsk, og viste at det går an å ha humor, selv etter å ha levd i 97 år. For en klarhet, vitalitet og for et hjerte den mannen har. Nå fikk hans livsverk et nytt skudd, ettersom Awana får en gren inn i gamlelandet.

Det var en sterk seanse, da han delte noe fra sitt liv. Det var også historien om hva ett menneske fikk av betydning for ham. Han overrakte hver av oss sin bok, signert selvfølgelig. Vi fikk velsignelser denne dagen, og han fikk typisk norske gaver tilbake for sin sjenerøsitet. 

Avskjeden med Awana-staben ble også en sterk opplevelse. Det er knyttet bånd mellom oss og vi kommer til å møte hverandre igjen.

Denne dagen fikk vi en forsterket opplevelse av AWESOME Awana.

Awana dag 1

Vi er på gli, fra nysgjerrig til...

I skrivende øyeblikk er vi halvveis i vårt opplegg med Awana. Hele dagen ble tilbragt i lokalene til denne store organisasjonen, som driver søndagsskolearbeid i 114 land over hele verden. I Norge, bare for en gruppe barn av NATO-folk og engelsktalende oljearbeidere i Stavanger.

Vi ble først utfordret til å dele vår tanke om hvor vi var i forhold til å gjøre Awana til vårt. Noen Happy, noen Exiting, noen få Skeptical, mange Curious og en, litt Nervous.

Så fikk vi undervisning om tankene bak Awana, verdier i arbeidet, en måte å dele evangeliet på, et vitnesbyrd om enkeltmenneskers betydning for endrede liv og mye om hvordan vi kan gjøre det. De viser oss en generøsitet, som ikke ligner noe amerikansk vi har møtt før. Fantastisk!

Så var det tid for Awana-leker. Det var kjekt å være del av et lag, kjenne på vinnerinstinkt og gleden ved å gjøre noe helt nytt. Awana-lekene er allsidige og morsomme :)

Videre fikk vi delta i en storsamling og en gruppesamling, der det var vi som var barna. Vi ble introdusert for Handbooks, som alle Awana-barn får å jobbe i, mens de er på klubben, men også hjemme, sammen med foreldrene. Dette var noe nytt, noe krevende og noe som forhåpentlig kan gi store frukter. Vi vil jo skape endrede liv.

Avslutningen på Awana-dag 1, handlet om å gå grundigere inn på, de forskjellige aldersgruppene, for å se hva vi har, hva vi vil, hva vi tror vi kan oppnå og hva vi trenger. Veldig inspirerende og veldig utfordrende for noen.

Denne dagen endte med at noen endret ståsted, fra nysgjerrig til...

USA for våre føtter

Vi var invitert. 23 stykker fra menigheten skal gjennom en ukes tid få nye tanker og ideer, endre kurs og endres. 40 % av Team Dysthe har reist langt vest på et nytt eventyr.

Etter ankomsten, var det bare å starte omstillingen av døgnet med en gang. Vi har bare ei uke på oss, før vi skal tilbake til hverdagen.

Søndag morgen klokka 8 var var vi klare til å møte ansatte og frivillige i Promiseland, Willow Creeek Community Church. De ville dele sine erfaringer om søndagsskolearbeid med oss. Litt rart å stå der, 11 år etter at vi selv ble introdusert for dette hjemme, med Jungelgjengen og Kongeriket. Tankene bak har ikke endret seg mye, men det var veldig kjekt å se.

Klokka 9 var det gudstjeneste i den store salen, med plass til over 7 000 mennesker. Wow! Bill selv prekte og fortalte om oppstarten til menigheten, tilbake fra 70-tallet. Og han snakket om viktigheten av team og mennesker som bruker gavene sine. 

Så var det lunsj i restauranten. Skal si de kan mat der vest.

11.15, ny runde. Denne gangen gjennom flere av barnegruppene, og en lengre stopp hos 4.- og 5. klassingene. Det som slår en mest er, hvor gjennomført og bra tingene blir gjort. Grundig undervisning, på barnas premisser. Lyd, lys og band - full pakke. Alt med en hensikt.

Gode ting tar også slutt, så vi hastet videre for å nå toget. Vi skulle på sight-seeing down town Chicago. Høyhusene der kunne slå lufta ut av en bonde fra flatbygdene. Det var fint og flott, rent og pent. Særlig Millennium-parken var imponerende, og "The Bean" var fascinerende. Det ble noen selfies der, gitt.

Gruppen, sammen med våre amerikanske verter, avsluttet dagen med en Chicago-spesialitet, en så deep pan-pizza, at den minnet mer om en pai. Velsmakende. 

We wait for more!

Da Kambodsja inntok Hana

Det er en velsignelse å få være med på kulturbytte. Denne kvelden kom 4 kambodsjanske ungdommer til Hana, for å bli kjent med oss, vi med dem og og alt det der.

Vi hadde i flere uker håpet de fikk tid til å stikke innom. En var bekjent etter flere treff i Kambodsja gjennom årene, de andre var nye, trivelige bekjentskaper.

- Hva serveres til folk fra andre siden av kloden?
- Kan vi få komle/kompe/raspeball?
- Vil dere ikke ha noe med ris?
- Vi vil gjerne ha noe norsk.
- Det er en fin tid for å spise sau. Vi prøver lam.

Smattingen viste at lammefrikasé falt i smak. Deretter var det tid for 323 m.o.h. Dalsnuten. K-en guidet. Knapt noen av dem hadde vært høyere i sitt liv.

Vel tilbake var det tid for dessert og fellesskap. For en flott gjeng. For noen ressurser. Vi ble virkelig velsignet gjennom disse timene.

Når vi ikke kan være i Kambodsja, er det fint at Kambodsja kan komme til oss.