mandag 13. juli 2015

Refleksjon: Å sette igjen gode fotspor

Vi snakker ofte om at denne tjenesten; å reise til Kambodsja, gjerne må sette "gode fotspor". Hva betyr det?

Fotspor er en fascinerende greie. Der du går merkes det, at du har vært der. Du kan lett se det i sanden, du kan skimte noe uklart i grusen eller det det er umulig å se du har vært der, hvis du går på asfalt. Hva skjer om du går i fersk betong?

Fotspor, i vårt vokabular, handler om at det vi er en del av i Kambodsja skal få betydning i andre menneskers liv. Når vi sammen med lokale lager en familieleir eller familiedag, så håper vi at det skal skapes en endring i livene, gjennom endrede prioriteringer, holdninger og handlingsmønstre. Hjertene kan vende seg mot hverandre og bli "myke igjen". Vi er klar over, at for de fleste vil fotsporet være som et svakt avtrykk eller ingen ting, mens for andre blir det tydelig. Endringer kan skapes når vi får nye mål å styre etter. En liten grads endring her, gir store konsekvenser på lang sikt. 

De to siste årene har vi hatt godhetsaksjon i et slumområde i Phnom Penh. Hva slags fotspor er det mulig for oss å sette igjen der? Vi kan ikke gjøre underverker i løpet av de 3 timene. 

Begge årene har alle frammøtte deltatt på et møte, der noen lokale har delt evangeliet og med ord vist Guds kjærlighet. For noen blir dette starten på en endring, som får evige konsekvenser, for andre går det hus forbi. 

Den praktiske delen, en sekk med matvarer, en skolesekk eller -uniform og noe kjekt til barna, har vi slitt med å se gode virkninger av, med unntak av det umiddelbare møtet med folk. Risen tar slutt, skoleuniformen blir utslitt og vaskemaskinen blir ødelagt.

På en runde gjennom slummen, delte pastorkona noe som virkelig gav oppmuntring. "Etter dere var her i fjor, har jeg hatt så mange gode samtaler med mennesker i slummen. Det var som om opplevelsen av å få disse tingene helt uventet, ble en døråpner, slik at kirka og budskapet vi deler fikk relevans." Vi tror kirka i slummen er en viktig bidragsyter, for at folk i slummen skal øyne nytt håp, se nye muligheter og ikke slå seg til ro med en fornedret livssituasjon på grunn av fattigdom.

Fotspor kan forhåpentligvis også settes hos de som reiser sammen med oss på team. Noen blir med bare en gang, noen flere ganger. Ønsket er at smaken av misjon kan gi mersmak, endret bilde av verden utenfor oss selv og et engasjement, når vi kommer hjem. Vi tror de fleste blir berørt av det de får se, oppleve og være en del av. Vi berøres av å se hva Gud leder oss inn i, menneskers liv berører oss og en helt annen kultur berører. 

Vi kan velge hvor vi vil gå, hvor vi vil sette våre fotspor. Vi kan ønske å så gode ting gjennom de fotsporene vi setter, men hva som vokser i fotsporene, det har ikke vi kontroll over. Hva "frukten" blir, det får Han ta seg av, som kan skape den, og la den modnes.

søndag 12. juli 2015

All is well

I Sihanoukville-provinsen er det mange fattige familier, selv om turismen blomstrer i byen. Derfor gav K'en en brønn til en nyopprettet helsestasjon her for 3 år siden. Det var på tide å se til brønnen igjen.



Brønnen står der fortsatt. Den er like hel og gir fortsatt rent vann til helsestasjonen. Det er bra, for hit kommer over 2000 pasienter hvert år, for å bli tatt hånd om. Da vi kom på besøk denne gangen var det for å treffe Sivun Pen, en kambodsjaner bosatt i Norge, som lever for å hjelpe sine minste landsmenn, de uten rent vann og helsehjelp. Gjensynet ble kort, men hjertelig. Han skulle videre på besøk til en skole sammen med sine gjester fra Kristiansand.






































Det var veldig kjekt å se at brønnen var inntakt, og at de hadde montert på en enkel pumpe, slik at de fikk vann rett inn til sykestua. Lederen for helsestasjonen fortalte villig om arbeidet sitt og en medhjelper var klar til å bistå når pasientene for dagen trengte det. En bekymret, vordende mor stod i døråpningen da vi var der, i håp om at fødselen skulle komme igang og gå bra. Hennes nærmeste var ikke å se.


Vi gikk oss også en tur i denne landsbyen, Prey Nup, en vanlig kambodsjansk landsby, med nysgjerrige barn, et marked og en rismark rett ved siden. Kambodsjanerne er åpne for kontakt. Selv om språket er en utfordring vil de gjerne vise fram det de har og det de driver med. Vi fikk handle lokal chips, kikke inn til frisørsalongen i gata se inn i systua til en arbeidsom dame. Hun hadde tydeligvis skaffet seg kunnskap om hvordan hun kunne brødfø familien sin, og klær hang sirlig på en stang i systua. Vi traff også noen barn vi kunne smile, le og leke med. Ikke alle var like vant til hvite, men de tødde raskt opp.

Det korte besøket i Prey Nup satte en ekstra dimensjon på ferietilværelsen langs Kambodsjas solkyst. Alt fordi K'en ville dele av sitt eget for noen år tilbake.


Gledelige gjensyn

Siden vi har vært i Kambodsja både 4 og 5 ganger før, er det naturlig at vi truffet folk vi har stiftet bekjentskap med. Denne sommeren har vi hatt flere slike opplevelser. Det setter en ekstra spiss på oppholdet i landet, når vi kan møte folk igjen. Relasjoner er best, når de kan vare over tid.




Den viktigste relasjonen til mennesker i Kambodsja, er den vi har med LSSS-gjengen. Som unge og nesten nygifte tok de i mot oss på flyplassen i 2007, vårt aller første møte med Kambodsja. Siden den gangen har vennskapet med dem utviklet seg, og vi har også vært begunstiget med besøk fra dem 2 ganger. Et bevis på dette vennskapet var da A'mor fikk være fadder for minstejenta deres nå i juli. Touching.


Andre vi også har sett og truffet hver gang vi har vært i Kambodsja, er et dansk ektepar, som er misjonærer i Kambodsja på 12. året. Disse viser en fantastisk overgivelse til arbeidet de står i. Når en samtidig vet at de var 12 år i Tanzania før dette, kan vi se for oss litt av hva de har gitt av seg selv i livet med misjonens Herre. Det er alltid koselig å møte disse, selv om det bare er over en middag, med innlagt restaurantstøy.

For 8 år siden besøkte vi en menighet i Chhuk, i Kampot-provinsen. I løpet av dagene vi var der ble vi kjent med en ungdom, som ledet mye av opplegget vi var en del av. På åpningsdagen av familieleiren i sommer kom det plutselig et kjent ansikt rundt et hjørne. Det var var han, like smilende som vi husket ham, nå nygift med en nydelig kone. Det var en overraskelse for begge parter, at vi ble husket igjen. 





































På fjorårets leir fikk vi hjerte for en 7 år gammel gutt, med store handikap. Han lå på leketeppet og hadde få gode utsikter for livet sitt. Den gangen kjøpte teamet en vogn til ham, slik at han kunne få kommet mer opp, uten å bli båret. Et par på teamet vårt skaffet i år en rullestol til ham, slik at han kunne begynne å bevege seg mer rundt på egen hånd. Gjensynet med ham og familien var sterkt. I år var det smil å se fra leiren startet, og da vi alle så gutten bevege seg rundt i rullestol uten hjelp, var det en fantastisk opplevelse.


Et siste gjensyn å nevne, var en pastor fra Sihanoukville, som vi også møtte på leir i fjor. Det var en skikkelig hurragutt, som elsket å showe, komme fram på scenen og skape liv og latter. I år var han noe mer tilbaketrukket. I fjor ventet han og kona et nytt familiemedlem. A'mor fikk spørsmål om hun hadde et forslag til jentenavn fra Bibelen, som de kunne kalle den ventede datteren sin. Ja, Elisabeth kunne være et slik forslag. Så i år kom familien igjen, med en jente, noen måneder gammel. Og navnet? "Elisabeth", kunne faren stolt fortelle. 

Gjensynssmilene har også vært flere enn disse, og vi ser allerede fram til neste år, for i år har vi møtt enda flere det blir godt og kjekt å møte igjen.

fredag 10. juli 2015

Dream team

Teamet vårt er spredd for alle vinder igjen, i nord og sør, vest, og vi fortsatt langt øst.



Selv om vi nå er langt fra hverandre, og kanskje aldri kan møtes som helt team igjen, må det markeres her, at dette var en suveren gjeng. 

Det var en utfordring at vi ikke hadde vært samlet før vi reiste. Men denne gjengen viste en enorm vilje og dyktighet i å være fleksible. De kastet seg ut i oppgaver og relasjoner de ikke hadde fått forberedt seg veldig lenge til. Som for eksempel vårt førtse oppdrag - familiedagen i Takeo.

6 av teamets medlemmer ankom dagen før vi skulle reise dit, men ble med på drama, leker og opplegge for barna, vel vitende om, skal dette bli bra, må alle bidra.

Alle deltok i praktsike oppgaver i forbindelse med godhetsaksjonen i slummen også. Da 2 og 1/2 tonn ris skulle pakkes sammen med salt og sukker, og skoleuniformer og t-skjorter skulle i sine poser, så bidro alle mann sammen med de kambodsjanske studentene. Og selve aksjonsdagen var alle opptatt av å se og bygge relasjon til enkeltmenneskene vi møtte. Det var veldig flott å se.

På leiren, med 54 familier og 250 stykker totalt, bidro teamet med hele seg. Mange var fordelt i barnegruppene og andre underviste de voksne. En kan lett si det var krevende å være på leir på grunn av varmen, maten - med rismåltid 3 ganger hver dag - stadig endringer fra vårt planlagte opplegg og kulturforskjeller. Men teamet reiste seg hver gang og tok ansvar, for å dra det i land.

Håpet vårt er at ingen er avskremt fra å delta på team igjen. Deres forbilledlige holdninger og innsatsvilje skulle vi unne mange å se på nært hold.

Så, kjære Team Kambodsja 2015, takk for suveren innsats. Det har vært en sann glede å jobbe sammen med dere, for noe som er større enn oss selv.

torsdag 9. juli 2015

I kongens by

Sihanoukville er kystbyen i Kambodsja. Den er oppkalt etter gamlekongen Sihanouk, som ble konge etter at franskmennene gav opp sitt koloniherredømme her i 1953. I denne byen slikker vi sol - og regn.


I løpet av de korte dagene vi har vært her, har vi funnet lite kongelig eller noe med kongelig prakt. Dette er for det meste en turistby, og akkurat som Kep på denne årstiden, litt døsig. Men det bor flere mennesker her, og derfor er det noe mer livlig. I det såkalte downtown ligger markedet, masser av lokale butikker og en del utenlandskeide butikker. Noen restauranter og butikker er russiskeid og vi møter stadig russere på ferie her.

Vi har for det meste holdt oss i turistgata. Her spiser vi vestlig mat, etter et par uker på ris, og vi får kjøpt det vi trenger til vår hotellrilværelse. For det meste trenger vi hvile disse dagene, så rolige kvelder, en god bok, en kortstokk og hverandre er godt nok for oss. 

Dagene bruker vi ved og i bassenget. På denne årstiden kommer det en del regnbyger, så vi ligger i beredskap for rask evakuering under tak, i påvente at regnet skal hølje ned. En stor fordel med lavsesong er at standa er behagelig folketom. Det har gitt oss muligheter til lange turer på Serendipity-stranda, som ligger 20 meter fra hotellet vårt. Når det blir for fristende kaster vi oss ut i bølgene. Disse er herlige varme, og så lenge vi ikke går for langt ut, er de trygge. Vi vil ikke havne i Vietnam denne gangen...

Slaraffenliv kan også være godt i Kambodsja.

onsdag 8. juli 2015

Lillesand om vinteren

Kep heter provinsen og Kep heter feriestedet. I juli er det som Lillesand er om vinteren.

Vi hadde hørt at det var en perle. Et flott sted å være turist. Kambodsjanerne selv elsker å reise hit, fordi de kan få være ved sjøen, og dessuten skal der være nydelige "waterfalls" her. Etter å ha sett vannet sildre, er jeg ikke sikker på at en nordmann ville bli veldig imponert. Et koselig sted å bruke noen timer eller kanksje dager.

Vi ville også se Kep, på vei til Sihanoukville. Det var en god sløyfe av en omvei, men vi ville jo se mest mulig, så det var greit. Vi hadde skimtet sjøen langs veien et par ganger, så vi forstod at vi nærmet oss. Plutselig gikk veien over fra 2-felts til 4-felts, men det var ikke travelt i de feltene. Etterhvert som vi kjørte inn mot sentrum, var det merkelig stille. Nesten ikke en bul å møte og ikke et menneske som slet seg fram med noe, slik vi vanligvis ser i hele Kambodsja. Alt var så annerledes.

Vi svingte inn på Kep Bay. Trengte en pause, litt mat og en strekk. Ingen turistbåter ved kaien, noen fiskebåter lå fortøyd på siden. Ingen turister. Det var følelsen av Lillesand om vinteren. Og det stemmer, jo. For i Kep er det turistsesong i den tørre perioden av året. Fra desember til juni. Nå når regntiden setter inn, holder turistene seg borte og gatene er tomme. 


Bussen vår fortsatte videre gjennom Kep. Vi så store hoteller og overnattingssteder. Stranden lå der, innbydende og fin, nesten folketom, mens den ventet på neste regnbyge. 

Vi kan krysse av en ny provins på Kambodsjakartet. 

tirsdag 7. juli 2015

Beundring av ulikheter

Vi satte oss i bussen. Tok sikte på kystbyen Sihanoukville. Underveis beundret vi Kambodsja, med noe av dets særegenheter.

Vi slutter aldri å fascineres av landskapet her i Kambodsja. Det er så annerledes. Flatt, med palmer som stikker opp i nær og fjern horisont. Noen steder er landskapet rutelagt med rismarker. Noen steder ser jorda tørr og skal ut. Noen steder langs veien brytes det hele av med den eneste jernbanelinja Kambodsja har. Den går fra hovedstaden til kystbyen, Sihanoukville, og benyttes bare til godstransport. Der vi så den, lå den snorrett gjennom landskapet. Overalt står det hus som folk bor i, av ulik standard, ettersom folk er fattige i ulik grad, og ikke kan prioritere å bruke pengene sine på oppussing.
Her ventes det på at kunden skal kjøpe bensin. Hver mann sin jobb.

Trafikken i Kambodsja er også noe for seg selv. Her er mange rammeskjeve biler og lastebiler å beundre. Folk sitter på taket av minibusser, på lasteplanet eller oppå lasset på lastebilene eller i bagasjerommet på stasjonsvognene. Arbeiderne, på vei til eller fra fabrikkene de jobber på, stues sammen  på små lastebiler. Tett i tett. Mange farkoster er overlesset med varer og folk. Det er ikke fullt før du mister noe av lasset. De såkalte Sihanoukville-taxiene er skrekkeksemplene i villmannskjøring, også de fullastet til bristepunktet.

Og så er det de lokale markedene. Det er hit selgerne kommer med den kortreiste maten sin, men noen ting har helt sikkert også lengre reisevei, som fra Vietnam, Kina og Thailand. 

Hver dag er en markedsdag i Kambodsja. Hjemme har de ingen mulighet for å lagre varer som trenger lav temperatur, så derfor må alt kjøpes ferskt, hver dag. Hvis de da har noe å kjøpe for... På markedene er det livlig aktivitet i de timene det er åpent. For oss som kommer utenfra og blir litt tilskuere, ser det ut som det er mye juggel å få kjøpt, i tillegg til husholdningsvarer og mat. Denne dagen stoppet vi ved markedet i Kampot City. Et stort lokalt marked. Her var det plenty med fisk, kjøtt og grønnsaker i bodene. Se og nyt.


Alle disse særegenhetene er med på å gjøre Kambodsja til et spesielt sted for oss. Et land å fascineres over og beundre. Samtidig et land å lære fra, om å klare seg med lite og å gjøre det beste ut av omstendighetene.



søndag 5. juli 2015

Dåp og avskjed

Høydepunktene står i kø for teamet vårt.

Ny dag - ny fest. Pastoren sa det også var fest i himmelen denne dagen. 5 studenter, som bor på studentinternatet vi samarbeider med, ble døpt i dag og i tillegg ble ei lita jente på snart 4 uker også døpt. Og fru Dysthe fikk være fadder. 

På nytt var det en spesiell opplevelse å være en del av Light of Life Church. Det er ikke ofte vi har fått delta i dåp av nyfrelste ungdommer og det er ikke mange ganger vi har vært fadder heller, så dette var en festdag.

Marie prekte rett inn i studentenes liv, og Esther og M'en spilte og sang inn i alles hjerter. Det var et nytt høydepunkt, det siste i rekken for dette teamet. I går ble de løst fra oppgaven og satt fri til å slippe ansvaret for alt de har tatt del i i løpet av ca 2 uker.

Nå reiser deltakerne hver til sitt og vi blir like spredt geografisk, som vi alltid har vært. Det er en rar følelse, etter å ha jobbet så tett, så intenst og opplevd så mye sammen.



Family Camp Part 3

Familieleiren er over. Den siste dagen av festen tok helt av. Du skulle vært der da barna sang Let the love flow.

Som vanlig var det opp til risfrokost klokka 7. Det kjentes et behov for noe annet, men alternativene var få. Så og si alle de 247 deltakerne og lederne stilte opp fikk sitt blikkbrett med plass til litt suppe, et kyllinglår og ..... ris. 

Dagen gikk raskt videre til undervisning for barn og voksne hver for seg. Barna forberedte seg på tidenes overraskelse til foreldrene, mens de voksne fikk utfordringer knyttet til å gjenreise murene for familien og landet sitt. Et stort kart over Kambodsja ble lagt utover gulvet, vi voksne stod rundt og bad Gud gjøre godt for landet. Det tror vi skjer. 


Så kom "ryggfryseren". 

Inn i salen kom barna på rad og rekke i blå t-skjorter med påskriften Jesus is my Superhero. Alle fikk plass på scenen sammen med lederne sine. Så sang de Jesus, you are my superhero. Det var god trøkk. Men det tok helt av da de hoppet og danset til Let the love flow. Da kjentes en følelse av stor takknemlighet til det vi har fått være med på. Og foreldrene filmet akkurat som de ville gjort i Norge.

Til slutt ble fallskjermen strukket ut, og alle mann alle tok plass under. Vi bad om velsignelse og beskyttelse over hver og en, om at beslutningen om endring må settes ut i livet, når de kommer hjem.
Teamet er slitne, trøtte og fornøyde.
Det var ikke mange hoder å se i bussen på vei til Phnom Penh. Alle forholdt seg rolige, gjenopplevde, koblet av og samlet nye krefter.

lørdag 4. juli 2015

Family Camp Part 2

Festen fortsatte også andre dagen av familieleiren. Fra morgen til kveld. 


Tidlig opp, sent til sengs - det er familieleir. Den andre dagen av leiren var full av opplevelser å putte i minneboksen. Ungene storkoste seg på gruppene, selv om vi ikke fikk noen bilder av det. Mange sjenerte tinte opp, og ble med på undervisningen og aktivitetene. Lederne gjorde en fantastisk jobb for at alle skulle føle seg komfortable med å være borte fra mor og far et par timer. Alle på barnegruppene fikk servert norske vafler. Det er viktig med en smak av Norge, også i den kambodsjanske fjelluften. 

Foreldrene fikk undervisning om hvordan en kan bygge et solid familiehus, med Jesus som fundament, kjærlighet, forståelse, respekt og å stole på, som pillarer. Disse holder huset oppe. På kvelden fikk de høre om hva våre røtter kan gjøre oss av godt og vondt. Mange ville bli bedt for, for det ene og det andre. Det sterkeste var ei dame som kom med 4 barn. Alle foreldreløse, men hun hadde tatt seg av dem. Mannen hennes var heller ikke snill med dem, så hun trengte all den styrken hun kunne få. Det bad vi om.


Familieaktiviteten denne dagen var lek på kambodsjansk vis. Mange nye innslag av ting som opplevdes eksotiske for oss, men de lo godt og hadde det gøy mens det stod på. Det var jo hensikten. Opplevelser og moro på tvers av generasjonene knytter gode bånd og gir gode røtter.

Sent på kvelden ble det litt tid til å planlegge siste dag av leiren. Det er ting som må ryddes av veien,  ting må oppklares og forberedes. Vi måtte også ha en runde denne dagen, om hva vi kan forvente av deltakerne og hva som må forandres av oss, for at det skal oppleves bra for deltakerne.