Når det gjelder prosjektet i Kambodsja, så går vi nye steg og nye veier. Prosjektet med familieleir for pastorfamilier skal videre, og målet om at de lokale kan overta mer og mer, står ved lag. Alltid på denne tiden av prosessen er det mange spenningsmomenter som slår inn.
Team. Er det noen som vil være med? Vi har et ønske om at folk i hjemmemenigheten ville bli med. Tenk om de ikke vil eller kan...
Talere. En familieleir må ha familieundervisning. Det er behov for å ha med noen som er vant til å gjøre dette, som har DNA-et inni seg, og som kan formidle det ut.
Økonomi. Teamet skal stable på beina en familiedag og en godhetsaksjon i slummen. Det krever midler.
Helse. Vi må jo være på beina, ha hoder og kropper som fungerer.
Når alle disse greiene slår inn, gjerne på en gang, da kan det bli vel spennende. Da må en finne veier å gå, hente styrke et sted.
En podcast med Andreas Nordli, lederen i Ungdom i oppdrag, gav svar på mye av det som svirret. Han sa det i fire punkter:
1. Hør fra Gud
2. Ut fra hva du har hørt; sett deg høye mål
3. Rop: Hjelp
4. Gå
Så enkelt og så vanskelig. Jo, vi har lyttet til Gud. Målene er satt så høyt, at vi umulig kan nå de på egenhånd. Vi trenger hjelp fra Han som hjelper de hjelpeløse. Og vi er i ferd med å gå igjen. Nesten alltid er det slik, at en ikke ser hjelpen før en er i gang, eller kanskje etter at marsjen er ferdig.
Det er godt sommeren 2016 ikke blir en blåkopi av 2015, for da hadde vi jo visst alt på forhånd...
