Kortreist informasjon om Kambodsja

Normisjon arbeider i 10 land på 4 kontinenter. 11 land, hvis du teller med Norge. En del av arbeidet i Norge handler om å informere om det som skjer i de andre landene. Dette har vi fått være en del av denne høsten.

Det har vært Hillevåg og Ålgård, Bryne og Vikeså. De vil gjerne høre, bli inspirert, bli utfordret. Livet her i Norge settes i perspektiv, når en får høre om livssituasjonen til mennesker i Kambodsja.

Det skaper hjertebank når en hører om barn som vokser opp langt borte fra sine foreldre, om små muligheter til god skolegang og så lite penger, at en må velge bort ett av dagens måltider.

Det trekkes på smilebåndet når en ser bilder av overfylte mopeder. Levende gris på ryggen, bakpå en knallert, eller de 6 på vei hjem fra markedet, trykt sammen på familiens eneste motoriserte tohjuling.

Best er kanskje han som sitter på mopeden sin - på taket av en Hiace!

Så får de høre om de mer enn 500, som i vår fikk et nytt liv i gave. De som fikk en ny Herre å følge.

Til slutt får de høre visjonen: BE - GI - GÅ, og om at våre hjerter spesielt brenner for de minste. "Det du gjorde mot en av disse mine minste, gjorde du mot meg."

Informasjonen om landet langt borte trenger ikke reise langt for å bli mottatt.

Bror nummer 1

Kambodsjas bror nummer 1 fra Røde Khmer-tiden var beryktet. Han var kjent under navnet Pol Pot, men het egentlig Salot Sar. Regimet han styrte var grusomt. Handlingene han stod bak vitnet om en ideologi uten nåde.

Salot Sar er borte. Pol Pot døde i 1998, og Bror nummer 1 skaper ikke lenger frykt.

Forleden dag leste jeg om en kambodsjaner som hadde blitt kristen. Han hadde omvendt seg fra buddhismen og startet et nytt liv. Jesus Kristus hadde nå blitt herre i hans liv. Nåden hadde inntatt hjertet hans. Jesus er vår bror, og denne mannen i Kambodsja hadde fått en ny Bror nummer 1. En god bror, som han ikke fryktet, men elsket.

Utviklingshjelp eller nødhjelp

I løpet av tiden som har gått siden vi var i Kambodsja første gangen, har det slått oss hvor vanskelig det er å gi. Den første gangen vi var sør i landet, kjente vi at vi gjerne kunne gi til lommene ble tomme. Det var så mange behov, store behov. Men etterhvert er det noe som har gått opp for oss. Lommene våre er ikke store nok. Vi kan ikke klare å dekke alle eller alles behov.

En av våre venner sa noe vist. Det er forskjell på nødhjelp og utviklingshjelp. Hvis vi gir til en som har har lite, så vil han ha mer, og så vil også naboen ha, og deretter enda flere. Dette vil skape behov, som vi ikke kan fylle eller avhengighet til oss. Ressursene vil ta slutt.

Utviklingshjelpen er annerledes i sin natur. Den skaper i stedet for å forbruke. Hvis våre ressurser går til noe som skaper utvikling, i stedet for noe som skaper nye behov, så har vi gjort noe som er rett. Hvis de vi støtter tar del i sin egen utvikling, istedet for å bare vente på våre bidrag, så vil de en dag være uavhengig av oss. De kan stå på egne bein. Det kan med stolthet vise fram hva de selv har skapt, for seg og sin familie eller landsby.

Det er dette ICC tenker. Det er slik de jobber. Det er slik de skaper utvikling på landsbygda i Kambodsja.