- 2 skoleuniformer for 1 kebab

Ungdommene setter sitt eget stempel på det, har sitt språk og sine referanser. Det gir mening å si, at du får 2 skoleuniformer for 1 kebab. Selveste pinseaften satte ungdommene på Fredheim Arena i stand en flott lovsangskveld med trøkk og sterke utfordringer om å dele av det vi har å forvalte.

Over 100 unge, og noen eldre, samlet seg for å feire pinse, ha fellesskap, lovsynge og samle inn penger til 2 misjonsprosjekter. Et av prosjektene bygger skoler i Kenya, det andre, som vi kjenner godt, skal til sommeren ha godhetsaksjon i slummen i Phnom Penh, Kambodsja.

Ungdommene i miljøet på Fredheim Arena ville gjøre noe konkret, samle inn penger til noe som vistes igjen, gi noe som trengtes og monnet. Forslaget om å gi skoleuniformer til barna i slummen i Phnom Penh og skolebygg i en landsby i Kenya, ble vel mottatt, og ungdommene satte igang.

Fyldig band, lys, røyk og god stemning i salen. Alt lå til rette for å ære Han som æres bør. Etter en god bolk lovsang, ble det informert om prosjektene. Det var tydelig, at det hjertet var fullt av talte munnen. De 4 som delte fra prosjektene snakket med iver og engasjement. Hjertet var satt i brann for noe større enn dem selv.

Som en utfordring til oss i salen, kom tydelig tale om prioritering, og investering kontra forbruk. Både i Kenya og Kambodsja er det i teorien gratis å gå på skole, men elevene må selv holde skoleuniform og skolemateriell. Derfor står mange uten utdanning, de har ingen ting å kjøpe utstyret for.

Å investere i andres utdannelse, istedet for å kjøre på med eget forbruk, var tydeligvis noe som traff folk i salen, for det endte opp med et godt tilskudd til skolebygg i Kenya og mange skoleuniformer i Kambodsja.

Det skjer noe, når hjertet blir utvidet til å tenke på mer enn kebab.

"Jeg reiser alene"

Har du sett dem? Små og litt større barn, som setter seg på flyet, uten en av sine nærmeste ved sin side. De har skiltet hengende rundt halsen: Jeg reiser alene eller UM (uten medfølger). Noen ser smått forskremte der de går ombord på Boeing-en eller Air-busen.

Når vi skal reise på team denne sommeren, er vi utrolig takknemlige for at vi skal slippe å reise med et slik skilt rundt halsen. Vi reiser nemlig ikke alene. Vi har følge. Vår medfølger tar ikke opp en plass i flyet, men er der like fullt.

Alle 15 som setter seg på flyet fra Norge til Kambodsja, har sin ledsager, veileder, hjertevenn og frelser med seg. Han har gitt store løfter om dette:

Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke.

Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet! 

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

«Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 

Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

Alle disse versene er hentet fra godboka - Bibelen 2011 (Utgitt av Det norske Bibelselskap).

Dette er løfter, ord å stole på, ord å gå på, reise på, ord å holde fast på. Vi reiser ikke alene, vi har en medfølger.

Kuvending

Plutselig ble det snakk om helomvending. Det som før hadde vært klart som blekk, ble et øyeblikk tåkete. Men da tåken lettet, ble alt så mye enklere.

Highlands, stedet for familieleir i begynnelsen på juli.

I mange måneder har det vært klart, at det første vi skulle gjøre på årets teamtur, var å arrangere familieleir. Vi skulle samle teamet gjennom dagene rundt St. Hans, og reise sammen med de kambodsjanske medarbeiderne. De siste teamdeltakerne skulle sågar plukkes opp på flyplassen, på vei til leir.

Men, i Kambodsja kommer endringene raskere enn vi snur oss. "Det har blitt noen forandringer, så vi kan ikke ha leir 25. til 27. juni. Det kommer amerikanske gjester, men vi kan få ha leir uka før eller uka etter." Det ble tåkete noen strakser. Hvordan skal vi få til dette? Alt var jo planlagt ut fra dette. Hva med opplegget de andre dagene, familiedag i Takeo og godhet i slummen?

Vi måtte bare forholde oss til sist gitte beskjed. Begynne å sette puslespillet sammen på nytt. Etter hvert som detaljene kom på plass, kom den ene positive oppdagelsen på plass, etter den andre. Vi kan få med vår favorittolk. Det blir enklere for eksamenstravle studenter å bli med. Ekteparet som venter barn i begynnelsen på juni, blir mer opplagt en uke senere. Vi får bedre tid til å forberede oss sammen med lokale ledere.

Til slutt satt vi med så mange plusser, så mange gode overraskelser, at det ble ganske enkelt for oss.

Vi har en fantastisk Lagleder, Han som ser, Han som legger til rette og har hele oversikten. Det er tid for å bøye seg i beundring for hvordan Han er der for oss.