Oppsummering: Siste dag i fremmed land

Vi har startet på siste dag av årets teamtur og feire langt øst i verden. Det er på tide med en liten tanke om timene, dagene, ukene.

Det beste ordet til å beskrive det hele er vel TAKKNEMLIG.

Takknemlig for teamet. Vi var spente på teamet. Mange hadde ikke vært i Kambodsja før. Var ukjente med varmen og folket. Noen var ukjente med å lage leir og være på misjonstur. Vi kjente hverandre ikke så godt. Mange av oss skulle i tillegg bruke en uke etter teamperioden til å reise i Kambodsja og Hong Kong. Det var nok å ta av, men det har godt så bra!

Takknemlig for undervisningen. Vi spurte Ewy og Harald, fordi vi trodde deres undervisning ville være bra for folk i Kambodsja, med deres fortid. Det er ikke vår feil at det slo til. Både for ungdom og voksne. Folk har virkelig erfart Guds godhet, sett hans øyne og merket på kroppen, at de er elsket. Ordene har blitt virkelighet i noens liv. 

Takknemlig for vennskapene. Vi har nok en gang blitt tatt godt hånd om i Kambodsja. Lysom og Sithuon har trådt til, organisert, lagt til rette, tolket og hjulpet. Det betyr så mye å ha noen som kjenner folk og kultur, som vi kan spørre til råds. Men viktigst av alt; de er våre venner. Vi kan jobbe sammen. Vi opplever at dette er teamwork og vi er på linje. Det betyr mye for oss.

Takknemlig for alle vi har møtt. Det har vært utallige møter gjennom disse ukene. På Familiedagen var vi ca 125, på Godhetsaksjonen i slummen møtte vi ca 250 barn og voksne, på Leader Workshop hadde vi god tid med 8 voksne og de 9 barna deres, på Familieleiren var vi akkurat 300 og i studentmenigheten Light of Life Church, kom mellom 50 og 60 begge gangene vi var der. Dette gav muligheter til å se enkeltpersoner - gi oppmerksomhet, godhet og kjærlighet. I dette ligger noe av det sterkeste.

Takknemlig til Far. Det viktigste kommer til slutt, derfor gjelder det å holde ut. Vi har ikke bilde av Ham bygget opp av pixler, men Han bor i hjertene våre. Uten Ham hadde det ikke blitt noe å skrive hjem om. Da vi i vinter ropte "HJÆLP!", fordi oppgaven virket for stor og vi trodde vi hadde tatt oss vann over hodet, da stilte Han opp, som alltid. Hans måte å lede, vise vei og gi omsorg på, kan bare erfares. Håper vi kan være Ham evig takknemlig, også for denne turen.

Hong Kong: Knekk i nakken

Folk snakker om Kongsberg-knekken. Den satt i hoftene. I dag har vi kikket på skyskrapere til vi fikk knekk i nakken.

10 millioner innbyggere. En gammel engelsk koloni er blitt kinesisk, men har sine særegenheter hengende igjen. Det var mellom disse menneskene vi beveget oss i dag. Tjukt av folk i gatene. Etter lunsj var det også fullt av biler på veiene. Det stod stille - folk, biler og den varme lufta.

Vi tok båt over til Hong Kong Island, fortsatte med buss opp til byens utkikkspunkt, The Peak. Det var et spektakulært 360 graders utsiktstårn, selvfølgelig med kjøpesenter nedover etasjene. Nå ble riktignok utsikten skjemmet av mye dis - varmen gjorde at vannet ville oppover. Men det var flott likevel.

Nede i byen igjen tok vi taxi tilbake til Kowloon, området vi bor på. Her var det kaos i gatene, med mye folk på kryss og tver. Vi fortsatte å fascineres av alle høyhusene, som strakk seg mot himmelen. Greit nok at det er høye bygninger, men de er også fullstappet med arbeidfolk i kontorene og familier i leilighetene. Det gav perspektiv. Ikke så rart det er tettpakket på bakken heller, når noen av dem beveger seg på utsiden av husene.

Shoppingen er ikke mye å skrive hjem om. Det var en nedtur med markedet vi besøkte, og deretter ble vi opptatt av å få tak i en taxi, som aldri kom. 

Kvelden ble avsluttet med lysshow fra alle høyhusene rundt havna i Hong Kong. Sammen med musikken som ble spilt, ble det en god avslutning på dagen. Og Harald ble feiret på dagen sin, med pizza og gode ord - fra hjertet.

Superteam

Det er fantastisk å ha stå sammen med noen. Skulder ved skulder. 

Vi har vært på team i to uker. Vi har jobbet så svetten har silt, godt hjulpet av 35 - 40 varmegrader. Arbeidoppgavene var mange, ulike og krevende på hver sine måter. Aldri hadde det gått, hvis vi ikke hadde hatt Far på laget. Han har båret oss, ledet og lært oss. 

Det har vært godt humør på teamet, det hjelper godt på. Noen av teamdeltakerne løfter de andre, bare ved sin måte å være på. Det skapet samhold, gir god energi for det som skal gjøres.

Noen dager har vært krevende. Varme, litt sykdom og lange dager tar på. Men nå er det over. Vi kan puste ut. Slappe av. For det er en ting vi har lært gjennom teamperioden; slapp av. Alle påvirker, bare ved sin holdning og måte å leve på. Dette har kommet teamet til gode. Vi kan slappe av og ikke stresse, selv om det er mye som skal gjøres.

Takk til hver og en i hele teamet. Takk for alle gledene, de sterke inntrykkene, de morsomme kommentarene og situasjonene. Takk for alt dere har gitt av dere selv.

Mest av alt - Takk til Far i himmelen, som var der hele tiden. 

Adjø

Det er noen ganger i livet det er vanskelig å si farvel. Å reise fra Kambodsja er en av dem.

I løpet av årets tur til Kambodsja har vi mange ganger sagt "good bye". Kanskje er det siste gangen vi møter mange av dem, kanskje er det bare 1 år tll vi sier "hei" igjen. Vi vet aldri hvem som kommer i vår vei.

På familieleiren var en slik gang. For 7 år siden møtte vi Ahm for første gang. Og 3 år senere møttes vi igjen. Plutselig i år dukket hele familien opp på leir. Det var et veldig hyggelig gjensyn. Uventet. Etter 2 døgn måtte vi ta farvel. Det var hardt.

Vi måtte også ta farvel med ledergruppa for familieleiren, med et berettiget håp om å møtes igjen om 1 år. Men, i år var det noen av lederne vi ikke møtte igjen, fordi livssituasjonen hadde forandret seg. Møtes vi neste år?

Med vennene våre er det annerledes. Bare 5 dager etter at vi har kommet hjem, står de i gården hos oss og skal være en god uke.

I dag hadde vi en følelsesladet avskjed med noen unge jenter. De var medhjelpere på familieleir i fjor og i år, og lederen deres på internatet i Siem Reap, har vi kjent i flere år. Kanskje møtes vi igjen neste år, men vi vet ikke. Plutselig skjer en endring, og de opprinnelige planene går i vasken.

Dette er en del av livet. Men fordi disse menneskene betyr så mye for oss, er det ekstra spesielt å si "ha det".

Vi får si som Roy: See you when I see you.

Hard Rock

Det er mye stein i Angkor Wat. For noen blir det som steinrøysa nedi bakken, som Prøysen synger om. Men at det forteller om gode ingeniører og håndtverkere er ingen tvil om.

Vi startet i Bayon med en tur på elefantryggen igjen. Det er en fin måte å få oversikt over et av de flotteste templene på. Guiden kunne fortelle, at det var bygd på 1300-tallet. Rundt om på alle tårnene finnes ansikter hogget ut i steinene. De har nok slitt ut både folk og redskaper for å få til alt dette, gjennom de over 20 årene de brukte.

Etter en skikkelig runde med fotografering, ledet av guiden, bar det til Tomb Raider-templet, Ta Prohm. Her har store trær presset seg opp gjennom murene og forteller oss, at det ikke var usannsynlig at templene var borte i jungelen i mange hundre år, før de ble funnet igjen på slutten av 1800-tallet. Spektakulært!

Midt mellom alle templene lå en enkel men grei restaurant. Det måtte lunsjes, også uten Rune Nilson.

Dagens siste tempel var det store Angkor Wat. Vi hadde ikke fulladet batteri, da vi gikk i gang med det, men ville gjerne se det igjen. Dette er så stort, at det tok oss over 1 og en halv time, bare å gå gjennom i rusletempo. Det er mye stein. Det er flott. Men det forteller meg også om et religiøst slik, der de etter egen tankegang, må gjennom utallige reinkarnasjoner, før de er verdige en form for himmel. Disse trinnene opp til guddommen var også symbolisert med lange brette steintrapper. 

Jeg tror ikke Gud tenkte vi skulle behøve å streve slik, for å få kontakt med ham igjen. Jeg tror han selv kom for å møte meg, ta plass i hjertet mitt og gjenopprette den relasjonen, som hadde vært ødelagt. Apropos stein; Han kalte seg selv hjørnesteinen.

For å gjøre dagen fullkommen, måtte vi på Hard Rock Cafe til kvelds. Hva annet på eb dag med så mye stein?  Der ble det stor stemning i gruppa vår og de store porsjonene ble fortært.

Veimat: Edderkopp

Det finnes ulike mattradisjoner i verden. Det har vi erfart i dag, langs National Road # 6.

I dag har vi forflyttet oss gjennom store deler av Kambodsja - fra Phnom Penh til Siem Reap. Vi slutter aldri å fascineres av livet her; levemåter, byggeskikker, og nå til sist den berømte veimaten. På et sted som heter Skoun er de eksperter på grillede edderkopper, men også biller, gresshopper og annet knask.

Med en gang vi stoppet bilen, kom 2 jenter med ferdig oppskåret ananas og mango. Uvisst hvor lenge de hadde ligget i posene, lot vi være å kjøpe disse. Vi kjøpte heller rambutan og små bananer (som viste seg å være harde som poteter). 

Mens gruppa vår gjorde unna dobesøk, testet vi en legg av edderkoppen vi også hadde kjøpt. Den smakte ikke verre enn den så ut, krydret med salt, pepper og hvitløk. Kroppen lot vi være å spise. Det får være til en annen gang.

I et par bøtter bortenfor fant vi også levende skorpioner og edderkopper på grønne blad. Trolig ventende på sin endelige skjebne. Det kravlet godt oppi der, og det var ikke fistende å putte hendene nedi.

Videre langs veien, kom vi til en idyllisk restaurant. Ute mot et vann lå mange småhytter med stråtak, klare til å ta i mot veifarende. Maten var enkel, khmer eller internasjonal. Spørs om Hellstrøm hadde jublet for menyen, men vi ble mette.

Langs veiene mot Siem Reap er det satt opp massevis av stativer med en hvit duk og et lysstoffrør. På kveldene settes lyset på og insektene søker dit. Det blir de fanget, og ender som mat for fastboende og godtroende turister, som llar seg overtale til å sette til livs en proteinrik godbit.

Vel framme i Siem Reap endte vi opp på en kjent og kjær plass, Red Piano. Den ligger midt i Pub Street, og er mest kjent for at Angelina Jolie besøkte restauranten, da hun var i Siem Reap for å spille inn Tomb Raider. Maten var god og porsjonene større enn godt var.