Jubileum

I disse dager er det 10 år siden vi satte føttene på kambodsjansk jord for første gang. Det endret mye.

Vi var i slutten av 30-årene. Barna hadde blitt halvstore og vi var klar for noen utfordringer. Riktignok hadde vi måttet gå mange runder med oss selv og våre egne prioriteringer, før vi bestemte oss. Da vi endelig hadde funnet ut at det var trygt å reise ut i "bushen" med barna og at økonomien kunne tåle det, så var det bare å rette blikket framover.

Den gang gikk reisen først til Indonesia, for å besøke kjente misjonærer fra  menigheten vår, og vi skulle ha et kurs for søndagsskolelærere der. Deretter skulle vi til Kambodsja for å gjøre det samme. Et land som føltes fullstendig ukjent og så langt borte vi noen gang kunne komme. For oss var dette Den store reisen og det skulle bli en Once in a life time-opplevelse.

Hvis du kjenner oss, vet du at dette endret livet vårt ganske radikalt. Det ble ikke med den ene reisen. I år er vi på vår 7ende som familie og med team, i tillegg til at A'mor har vært et par ganger alene. Vi bruker å si at Kambodsja stjal hjertet vårt, men egentlig var det heller slik, at Gud fylte hjertet vårt med Kambodsja. Vi fikk en brann for noe større enn oss selv og etterpå har veien vært fyllt av ferdiglagte gjerninger.

Vi vet lite om fremtiden, men det kan hende det ikke ender med jubileet. Ingen planer er lagt. Vi har nettopp overlevert familieleirprosjektet, som vi håper kan være levedyktig i mange år framover. Dette vil vi følge en stund. Vi vil gå på siden, til prosjektet ikke lenger har behov for oss, men uten at vi trenger å være til stede.

Uansett har det gitt oss enormt mye å være med på dette i 10 år. 

En stående vits i Team Dysthe er, at vi tenker på Kambodsja 24-7, kanskje 365. Det blir mange tanker av slik.

Family Day in Phnom Penh

Dette var kjekt! 

I Kambodsja vet du ikke helt hva du går til. Derfor er uttrykket Stay flexible en god holdning å få under huden. Så også denne dagen, da vi skulle ha familiedag i en menighet ikke langt fra flyplassen.

Det vil si, det var ikke menigheten som var samlet. Denne gangen var det samlet sammen ektepar og familier, som er nøkkelpersoner innenfor et nettverk av menigheter. Vi var ca 60 personer samlet og 30 stykker var ektepar, som gjerne ville lære noe om familiearebeid i en menighet.

Egentlig er det litt spesielt at hele forsamlingen er på plass, når vi kommer halsende, etter å ha stått i morgenrushet lengre enn håpet. Det betydde, at vi måtte pynte scenen og grupperommet for barna, mens hele forsamlingen satt og så på.

Etter hvert kom vi i gang med familiesamling, med innlagte stasjoner, der hver familie skulle gå rundt å Collect Beautiful Moments, som innebar en praktisk undervisning om hvordan barn og foreldre kan få det bedre sammen i familien. Det var poster som innebar eksempler på de fem kjærlighetsspråkene og andre verdier som en god familie trenger å benytte seg av, for å ha et godt familieliv.

Ettersom vi var godt og vel forsinket, måtte vi endre litt i programmet og gå rett over i sporleken vår. Den innebar at familiene gikk sammen i grupper og sammen gjorde ulike 17. mai-aktiviteter. De koste seg. 

En typisk khmer-lunsj i fast food-skåler ble inntatt, av oss norske med en viss skepsis, men den gikk ned.

Så var det klart for undervisning for barna i sitt rom og de voksne i salen. Denne handlet om Guds fulle rustning for de små, med dekorering av skjold og sverd etter undervisningen. De voksne fikk høre om gode prioriteringer i livet og om verdier vi som familiefolk kan bygge livet vårt på.

Noen plutselige strømbrudd gjorde at temperaturen steg og noen øyelokk sank. Slik må en regne med etter lunsj. 

Hele familiedagen ble avsluttet med en familiesamling. Hovedingrediensen i denne var skuespillet om David og Goliat. Her ble hele forsamlingen innvolvert som folkemengde og det er ikke måte på hvor engasjert en kan bli av denne "fighten". Det var hoiing, skriking og klapping for Goliats forsøk på å vippe David av pinnen. Men, den som går i Guds kraft er uovervinnelig. Så sendte vi familiene hjem gjennom en velsignelsestunnel, dog uten bompenger. Det beste å gi dem var Pappa Guds velsignelse.

Det var fornøyde folk som reiste hjem, noen i 5 timer i en tuk-tuk. Familiedager blir det flere av i Kambodsja.

Godhetsdag midt i risåkrene

Det fineste landskapet som finnes, det er det flate i Kambodsja. Med et irrgrønt lappeteppe av rismarker og høyreiste palmetrær, blir dette en eksotisk påminnelse om hvor ulikt ting kan være.

Midt i dette vanvittige skuet, bor noen av denne verdens fattigste. Barn og familier, som har så lite, at de velger bort det som kan få dem ut av hele elendigheten. Med dette som bakteppe ville vi bety en forskjell for noen få av dem denne dagen.

Kvelden før hadde vi pakket 200 skolesekker, inkludert t-skjorte, barnebibel og fargeblyanter, til barn som går på skole, men har lite å skrive med og ingenting å ha skolesakene sine i. 

Vi besøkte 2 skoler. 100 barn på hvert sted hadde fått en lapp, om at dette var deres lykkedag. Vi sang med dem, smilte, pekte og lo til hverandre. Til og med læreren kom og smilte med. Det var en magisk glede å få være med på. Guds godhet ble delt denne dagen og budskapet om Ham fikk de også høre.

 

Det var fra hjerte til hjerte. Det var fra våre venner hjemme, til våre nye venner langt utenfor alfarvei i landet langt borte.

Vi reiste nye kilometer på humpete stier, med hull så store, at vi måtte ta store svinger utenom.

På det siste stedet vi besøkte, satt en stor folkemengde og ventet på oss. Alle med lapp var der. 200 familier skulle får fleeceteppe, myggnett og krama (et enkelt tørkle menn og kvinner bruker til lendeklede, hodeklede, håndkle osv.). Her var pastoren til stede og faren til en god venn av oss fortalte om takknemligeten de hadde til de hvite langt borte. 

Vi også et takknemlige til mange venner, som har gjort dette mulig. Uten venners bidrag hadde ikke dette blitt noe av. Uten at noen avser noe, blir det lite å gi til andre. 

En på teamet yttrykte det bra. "Det er som haugevis av sjøstjerner, skyllet på land. Du går der og kaster en og en tilbake i havet. Så kommer noen og forteller, at du kan slutte. Det er nytteløst å kaste sjøstjernene ut i vannet igjen. Ja, det kan du si, men for den som igjen blir omsluttet av vannet betyr det fortsatt liv." Vi må aldri gi opp og hjelpe den ene.

Denne dagen har vi vært tilstede for noen få, både med noen gaver som brukes opp, blir ødelagt eller utslitt, men også med noe som aldri blir ødelagt, utslitt eller vissent. Noe evig.

Awana man in Cambodia

Vi har hatt et sterkt møte med en sterk mann.

Vi har hatt fridag. Det gjør godt med noe annet enn team og opplegg å tenke på. A'mor og H'en lot seg plukke opp av en liten mann med et stort hjerte. Han heter Both Soun.

Mannen jobber for Awana, som er en organisasjon som jobber for at barn i hele verden skal lære å kjenne, elske og tjene Gud. Awana ble startet i Kambodsja omtrent samtidig med at det samme skjedde i Norge. Both er den eneste (så vidt vi oppfattet), som jobber i Awana i dette landet.

Han tok oss til kirka si. Den ligger i det samme området som vi hadde familieleir i helga. Og der på kontoret fikk vi snakket om det som ligger oss på hjertet - det er så mangt. Med Both kjente vi, at vi fikk hjertekontakt. Vi brenner for de samme tingene.

Med tårene rennende nedover kinnene fortalte han om urettferdigheten som utspiller seg hver dag. De rike tar seg til rette på de fattiges bekostning. De "overtar" landområdene de fattige har levd på i årevis. De fattige, som ikke har noe å stille opp med, blir fordrevet til utkanten av byen. Der må de starte et nytt liv. Og har de vært fattige før, blir det ikke bedre nå. Og det er barna som lider mest.

Blant disse jobber han. Men også blant Awana-ledere i flere provinser. Han utruster, følger opp og gjør at dette arbeidet vokser og utvider seg. I tillegg til dette er han assisterende pastor i menigheten sin i Phnom Penh. 

Vi fikk ha lunsj med hovedpastoren også, Sanith Khem. Han leder et nettverk bestående av 159 menigheter. Both fortalte at pastorer blir utfordret på mange ting, for eksempel å be for syke folk og biler som ikke vil starte. De blir nedringt og utkalt til de utroligste oppdrag. 

Det var Both som satte dypest spor. Han har hjertet i himmelen og føttene blant de aller minste. En sterk mann, en mann etter Guds hjerte.

Slutt - hva nå?

Der var årets familieleir avsluttet. De siste dagene har vi tenkt og snakket mye om hvordan det kan gjøres, når kambodsjanerne skal drive leir på egenhånd. Hva nå?

Du skulle vært der. Cirka 70 barn stilte seg opp på scenen, iført nye t-skjorter og selvpyntede skjold og sverd. Sangen deres, Armor of God, jallet i veggene. Stolte foreldre knipset, klappet og smilte gjennom tårevåte øyne. Og enda bedre ble det, da Let the Love Flow strømmet gjennom anlegget. Det var magisk. Og rørende. Fullt trøkk. Steinhjertene kunne smeltet, om de hadde vært der.

Før dette fantastiske skuet, hadde foreldrene fått siste dose med undervisning. Fight for your family var temaet. De ble utfordret til å leke med barna sine, kultivere, vanne og skape gode levekår i familien, skape en beskyttende atmosfære i familien og leve disippelskapende - lytte til Guds vilje for familien sin. 

Evalueringene var hyggelig lesning. De viser at folk er fornøyde, selv om vi gjerne skulle sett en del ting annerledes.

Men, nå er det slutt. Over. Hvordan skal det gå videre? Har de forstått egenarten, DNAet? 

Går det an å lage en kambodsjansk familieleir etter norske former og strukturer? Nei, det går nok ikke. Men de kan bevare DNAet gjennom å bruke det Gud-gitte, universelle, bibelske fundamentet og lage leir med samme innhold, men med ulik drakt.

Det er den jobben de nye lederne skal ta fatt på og utvikle familieleir i Kambodsja til noe unikt, kambodsjansk, Gud-villet.

Smil

Denne dagen har hatt mye smil med seg. 

Det startet tidlig. Ut av en alt for hard seng i det første fly gled over hotelltaket. Vi bor rett under innflygningen til Phnom Penh International Airport. Etter frokosten, en stående buffet på hotellrommet, ventet bussen på at vi skulle finne plassen vår. Skal love at den bussen ble full før den kjørte oss kilometeren til bibelskolen.

A'mor satte i gang med undervisning om forskjelligheter mellom menn og kvinner. Tror noen av damene tok budskapet om mennenes "nothing box", litt mer usikker på mennene... Det var god stemning under sesjonen. Forskjelligheter er ikke truende, så lenge en vet om dem. Og budskapet om forskjellen mellom en kontrakt og en pakt ble tatt i mot med bekreftende mhmm gjennom salen.

Resten av Team Dysthe og Team Kambodsja 2017 jobbet på barnegruppene, og de melder også om god stemning og høyt lydnivå. Alt er slik det skal.

Etter en lengre pause og en enda lengre familiesamling, ble det kambodsjanske leker, og smil til M'ens polariode kamera. Alle familiene fikk med seg et fotografisk minne om at de har vært på leir i år. Det var god stemning. Slik det skal være.

Kvelden ble avsluttet med en ny undervisningsbolk, med påfølgende gruppesamtaler. Det ble noe å tenke på; hvordan skal vi Fight for the children? Hvordan kan jeg leve, for å vise barna den veien som er den beste?

Folk viser at de har det bra på leir. De smiler og godlyden sprer seg over området.

Hektisk glede

Temaet for årets familieleir er Fight for your family. I dag har nesten 250 store og små kommet sammen til årets tredagersfest.

Vi måtte skifte sted å være. Vi måtte skifte datoer. Vi har hatt mange utfordringer inn mot denne happeningen, men det endret ikke gleden vi så i øynene på deltakerne. De virker så positive, så glade, så forventningsfulle. Det gjør noe med oss også.

Denne dagen har heller ikke vært uten utfordringer. De siste forberedelsene tok det lang tid å komme i gang med, fordi klasserom og møtesal var opptatt nesten helt til vi skulle i gang. Flere av lederne kunne ikke slippe fra andre forpliktelser og mye ansvar havnet på for få skuldre. 

Da vi endelig kom i gang, ble det mer sving på sakene. En kambodsjansk familie hadde familiesamling og spilte ut hvordan de har det hjemme. De formidlet noen verdier det virkelig står respekt av. Deretter gikk vi rett over i familieaktivitet, som det norske teamet tok på sparket. Det var flott å se ansvaret de tok og gleden i øynene til alle de som hoppet i striesekker, kastet piler, kastet støvel over hodet eller hadde hoppetaustafett. Det var verdt hele billetten.

Å servere fire retter til middag til 250 mann tar tid. Det fikk vi også se.

For oss er det store spenningsmomentet dette året om vi kan formidle famileundervisning. Svaret på det vil vise seg i de 50 hjem når de kommer til hverdagen igjen. Vår tro er at, hvis Guds Ånd får gi liv til ordene, så kan slike under skje. Det var i hvert fall flott å se deltakerne i grupper etterpå - samtale, prosessere og be sammen. 

Snart kommer en ny dag - den hele, gode, lange dagen på Family Camp 2017.