Mission's flame

Matt Redman has written this song. A song that touches my heart.

Korttidsmisjon gir langtidsengasjement

Helt siden 2007, da vi oppdaget at en misjonær ikke trenger å være borte 4 år før han kommer hjem, har vi ivret  for korttidsmisjon. Korttidsmisjon handler om å reise et sted, gjøre noe godt i Jesu navn, for så å reise hjem igjen. Korttidsmisjon handler om å komme hjem og ha fått et engasjement som skal leve lenge etter at flyet har landet. En skal slippe å tenke; "Aldri mer". En skal heller få tenke: "Når kan jeg få en ny sjanse?"

Korttidsmisjon gir åpne øyne for andre. Andres liv, behov og utfordringer. Korttidsmisjon åpner øynene for folk hjemme, som møter forandringene hos den som har kommet tilbake.

Korttidsmisjon er billig for de som sender misjonærer. En slipper å underholde familier i årevis. Og pengene som brukes i korttidsmisjon, kommer for det meste via kanaler som ellers ikke er sluset inn i misjon.

Korttidsmisjon skaper inspirasjon til nytt liv hos de som har hatt besøk. Resultatene kan sjelden måles. Slik er det med såmannsarbeid. Men fruktene kommer, bare nå gjennom de lokale, som er blitt inspirert. Og fruktene kommer hjemme. Dagens Dobbel!


Trolig er ikke korttidsmisjon eneste måten å drive misjon på, fordi hvis en vil nå nye folkegrupper og nye områder kreves nok en mer langsiktig plan. Men vi kan vel ha to tanker i hodet på en gang? I Holmenkollstaffetten løpes det mange etapper, ingen er like lange, men alle er like viktige. Lagene som hopper over de korte etappene blir disket.

For vår del kan vi si dette: Korttidsmisjon gir langtidsengasjement.

Kortreist informasjon om Kambodsja

Normisjon arbeider i 10 land på 4 kontinenter. 11 land, hvis du teller med Norge. En del av arbeidet i Norge handler om å informere om det som skjer i de andre landene. Dette har vi fått være en del av denne høsten.

Det har vært Hillevåg og Ålgård, Bryne og Vikeså. De vil gjerne høre, bli inspirert, bli utfordret. Livet her i Norge settes i perspektiv, når en får høre om livssituasjonen til mennesker i Kambodsja.

Det skaper hjertebank når en hører om barn som vokser opp langt borte fra sine foreldre, om små muligheter til god skolegang og så lite penger, at en må velge bort ett av dagens måltider.

Det trekkes på smilebåndet når en ser bilder av overfylte mopeder. Levende gris på ryggen, bakpå en knallert, eller de 6 på vei hjem fra markedet, trykt sammen på familiens eneste motoriserte tohjuling.

Best er kanskje han som sitter på mopeden sin - på taket av en Hiace!

Så får de høre om de mer enn 500, som i vår fikk et nytt liv i gave. De som fikk en ny Herre å følge.

Til slutt får de høre visjonen: BE - GI - GÅ, og om at våre hjerter spesielt brenner for de minste. "Det du gjorde mot en av disse mine minste, gjorde du mot meg."

Informasjonen om landet langt borte trenger ikke reise langt for å bli mottatt.

Bror nummer 1

Kambodsjas bror nummer 1 fra Røde Khmer-tiden var beryktet. Han var kjent under navnet Pol Pot, men het egentlig Salot Sar. Regimet han styrte var grusomt. Handlingene han stod bak vitnet om en ideologi uten nåde.

Salot Sar er borte. Pol Pot døde i 1998, og Bror nummer 1 skaper ikke lenger frykt.

Forleden dag leste jeg om en kambodsjaner som hadde blitt kristen. Han hadde omvendt seg fra buddhismen og startet et nytt liv. Jesus Kristus hadde nå blitt herre i hans liv. Nåden hadde inntatt hjertet hans. Jesus er vår bror, og denne mannen i Kambodsja hadde fått en ny Bror nummer 1. En god bror, som han ikke fryktet, men elsket.

Utviklingshjelp eller nødhjelp

I løpet av tiden som har gått siden vi var i Kambodsja første gangen, har det slått oss hvor vanskelig det er å gi. Den første gangen vi var sør i landet, kjente vi at vi gjerne kunne gi til lommene ble tomme. Det var så mange behov, store behov. Men etterhvert er det noe som har gått opp for oss. Lommene våre er ikke store nok. Vi kan ikke klare å dekke alle eller alles behov.

En av våre venner sa noe vist. Det er forskjell på nødhjelp og utviklingshjelp. Hvis vi gir til en som har har lite, så vil han ha mer, og så vil også naboen ha, og deretter enda flere. Dette vil skape behov, som vi ikke kan fylle eller avhengighet til oss. Ressursene vil ta slutt.

Utviklingshjelpen er annerledes i sin natur. Den skaper i stedet for å forbruke. Hvis våre ressurser går til noe som skaper utvikling, i stedet for noe som skaper nye behov, så har vi gjort noe som er rett. Hvis de vi støtter tar del i sin egen utvikling, istedet for å bare vente på våre bidrag, så vil de en dag være uavhengig av oss. De kan stå på egne bein. Det kan med stolthet vise fram hva de selv har skapt, for seg og sin familie eller landsby.

Det er dette ICC tenker. Det er slik de jobber. Det er slik de skaper utvikling på landsbygda i Kambodsja.

Cambodia in our hearts

Flom, metervis med vann, mennesker på flukt. Prey Veng er under vann. Vi var der i 2009. Besøkte en fantastisk menighet. Kirke med enkle vegger, knapt et tak, jordgolv og lukt av himmel.

ICC sitt gjestehus i etasjen over kontorene. Det var bambusgolv med plastduk over. Det var enkle senger med myggnett omkring. I taket var det et rikt dyreliv og høylytt summing. Dette var vår base.

Utenfor Preah Sdach besøkte vi en landsby, en skoleklasse og en blid gjeng i en selvhjelpsgruppe. De sparte til felles utvikling av bygda si. En brønn, et toalett og jordforbedring. Besøket vårt satte spor - hos oss.

Nå ligger mye av dette under vann. Jordområdene, sykestua og skolebygget. Folk flykter, drukner og leter etter en trygg plass å slå seg til.

Det er langt fra Norge til Kambodsja, men Cambodia is in our hearts.

Bildet er hentet fra www.normisjon.no

2012 - 2012 - 2012 - 2012 - 2012

Kambodsja lyser i det fjerne. Det hjertet er fullt av taler munnen, heter det. Vi snakker mye Kambodsja for tiden, som vi egentlig har gjort de siste 4 årene.

Men nå er det noe som kaller og drar igjen. Ordene og bildene peker mot at det er dette vi skal gjøre - og da må vi. Det rører seg andre steder også, flere steder i Rogaland. Flere har behov for å la hjertet berøres, komme forandret hjem og forandre sine omgivelser.

Men vi går ikke alene eller i egen kraft, som det heter. Hvis ikke vi ledes og beskyttes av Ham, så blir det ikke en vellykket tur.

Oppdragene ligger der, oppgavene er mange i Kambodsja, kallet er ett.

The Mission Bell is ringing!

Avlysning - ny utlysning

Det er avgjort. Det ble borteseier og ingen tur til Watoto heller. To av to mulige langturer gikk denne våren i vasken. Trolig var begge avgjørelsene rette, men det føles som borteseier, etter en kamp der vi var på høyden. Men motstanderen kan jo ikke vinne - vi skal toppe tabellen til slutt.

Hva nå?

Det er det store spørsmålet.

Her på hjemmebane sjekkes stadig flyreiser til Asia og vi drømmer om maten på Khmer Surin. Tanken på Kambodsja streifer innom oss minst en gang i døgnet...

Til høsten skal vi reise i nærområdet og fortelle om Kambodsja til forsamlinger og andre interesserte. Det blir Ålgård, Bjerkreim, Moi og Grimstad - ikke akkurat noe for en langturblogg, men noe for et hjerte med lengsel langt bortefra.

Kakesalg blir til hus

Vi er på sporet igjen. I går gikk fristen ut for å melde seg på turen til Uganda sommeren 2012. Så og si alle de 40 plassene er bekreftet. Vi venter på et par etternølere. Men vi kunne hatt med mange flere. Vi må nok lage en Watoto Two.

Men nå er det kakesalg som gjelder. Kakene fra Nordkak er delt ut til konfirmantledere, konfirmanter og familier. Og de går unna så det griner. M-en og K-en tok en runde i gatene her omkring, og i løpet av en time var hele beholdningen på 30 bokser forduftet.

Optimismen nådde store høyder og i dag fylte vi på lagrene. Hvis vi klarer å mobilisere mot, så går det 75 bokser ut fra dette huset i løpet av de nærmeste ukene.

Men det er ikke det beste. Det beste er at dette skal bli til hus i Uganda. Kaker blir til hus. Det må være en av de beste forvandlinger vi kan tenke oss. Kanskje med unntak av alle livene som blir forvandlet gjennom det.

Ventetiden er over

Det har gått en og en halv måned siden forespørselen kom. Vi skalv. Vi tok det videre til de rette instanser. Kambodsja ventet sammen med oss. Vi ventet forgjeves.

I dag kom beskjeden. Nei, det er ikke rett tidspunkt. Nei, det er ikke innenfor strategien som er lagt. Hæ?!?

Det skal ikke legges under en stol, under teppet eller noen andre steder: Vi er skuffet. Vi som hadde fått ord og vers, bekreftelser og oppmuntringer. Nå skulle vi liksom ikke reise. Det var ikke til å forstå.

Dette blir ikke lett å forklare. Vi kan ikke komme. De som bestemmer har satt ned foten. Dere må ta opplæringen av lederne deres selv. Dere får inspirere dere selv. Lykke til!

Hjertet hamrer og slår for menneskene i Kambodsja, for Kampot, for Chhuk. Fra nå av skal hjertet slå på tross av. Disse menneskene må få som fortjent og mer enn det. De må kjenne at vi bryr oss, at vi kan stå sammen med dem i deres situasjon.

Vi får vente på nye ord, nye bilder, nye åpenbaringer. Vi har et nytt oppdrag som venter på oss. Nå skal fokus flyttes dit. Vi skal gi jernet. Om ikke barna i Chhuk kan få vår fysiske støtte nå, så skal barna i Watoto få kjenne det i 2012.

Abraham fikk stor velsignelse av å bli prøvd. Kanskje ligger det noe på lur for oss også - rundt neste sving?

Ventetid

Venting er tøffe greier. Bare spør et barn som venter på at pakkene kan åpnes på julaften. Venting kan også være forberedelser, klargjøring, utrustning og skjerping til det som kommer.

Vi har sagt til de som bestemmer, at 15.februar, da er det slutt på venting. Da må vi vite. For hvis de sier "ja", da kan vi gå inn i nye forberedelser, ny venting.

Akkurat nå venter vi på et "ja" til å reise til Kambodsja igjen, til sommeren. Det kom en forespørsel, ikke fra vårt eget hjerte eller sinn, ikke fra menigheten, men fra en pastor "der ute". Han ville spre visjonen om barns viktighet videre. Han ville utruste flere søndagsskoleledere, i andre deler av landet. Og han ville at vi skulle gjøre det.

Men, det er ikke vi som sitter på bestemmelsen, strategien eller myntene.

Den siste uka har vært som en berg-og-dalbane i venting. "Ja, det kan bli." "Nei, de gir nok ikke grønt lys." Mange bønner har tatt veien til Han som hører på slikt. Vi har kjent gode bekreftelser og fått "ord" som styrker vår tro. Det har vært skikkelige oppturer og gode forventninger. Men vi har også kjent på skepsis og uvilje. Er dette rett å gjøre nå?

Akkurat nå er det uvisst hva som skjer, egentlig helt i det blå. Men vi venter. Jo, vi har forventning om noe godt, et positivt svar, et svar med røtter oppover.

Sitater som utfordrer

Utfordring er et ord vi kan like, men også et ord som setter mange tanker i sving. Turene vi har gjort har vi sett på som utfordringer. Men de har også utfordret oss på forskjellige plan. Tankemessig, følelsesmessig, trosmessig, økonomisk og praktisk.

For noen dager siden kom en ny utfordring til oss. Vi vet ennå ikke hvor det ender, men det har laget nye bølger, nye tanker og nye bønner. På veien til svaret på denne utfordringer er det naturlig å svinge innom Godboka, for finne svar. Her er noen av versene vi har stoppet opp ved:

Vær da sterk min sønn, ved nåden i Kristus Jesus. Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre. Fra 2.Timoteus 2.1-2.

Eller hva med denne?

Hebreerne 13.5-6: Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan da et menneske gjøre meg?

I mitt testamente fra konfirmasjonstiden i 1984 stod dette, og det kom som et skudd igjen:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Matteus 6.33.

Det er svar underveis. Engler kommer med bud. Vi skjelver av spenning, glede og ærefrykt for det som ligger rundt neste sving.