Vi har sagt til de som bestemmer, at 15.februar, da er det slutt på venting. Da må vi vite. For hvis de sier "ja", da kan vi gå inn i nye forberedelser, ny venting.
Akkurat nå venter vi på et "ja" til å reise til Kambodsja igjen, til sommeren. Det kom en forespørsel, ikke fra vårt eget hjerte eller sinn, ikke fra menigheten, men fra en pastor "der ute". Han ville spre visjonen om barns viktighet videre. Han ville utruste flere søndagsskoleledere, i andre deler av landet. Og han ville at vi skulle gjøre det.
Men, det er ikke vi som sitter på bestemmelsen, strategien eller myntene.
Den siste uka har vært som en berg-og-dalbane i venting. "Ja, det kan bli." "Nei, de gir nok ikke grønt lys." Mange bønner har tatt veien til Han som hører på slikt. Vi har kjent gode bekreftelser og fått "ord" som styrker vår tro. Det har vært skikkelige oppturer og gode forventninger. Men vi har også kjent på skepsis og uvilje. Er dette rett å gjøre nå?
Akkurat nå er det uvisst hva som skjer, egentlig helt i det blå. Men vi venter. Jo, vi har forventning om noe godt, et positivt svar, et svar med røtter oppover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar