Refleksjon: Inntrykkene

Turen vår er kommet til siste etappe eller siste vers, om du vil. Vi er i Bangkok. Dagene i Laos skulle brukes til avkobling og evaluering for oss selv. Begge deler har skjedd. Gode dager, ettertanke og varme relasjoner.

Som en del av siste etappe, er det naturlig at en begynner å formulere ord for det som har skjedd de siste ukene. Det har vært mer enn å ligge på ryggen å se på sola, andre inntrykk, andre hensikter.

Her kommer en oppsummering av noe av det vi har sett, gjort og vært med på:

#1 Familieleiren: Det var en utrolig stor opplevelse. 145 mennesker samlet til noe som var helt nytt for oss alle. Det var noe med fellesskapet, enheten, gudsnærværet. Undervisningen som ble gitt var unik, aktivitetene for familiene slo an, den siste kvelden var spesiell og ungdommenes ståpåvilje for å lage et godt opplegg for barna var helt utrolig. For H'en vil opplevelsen av å være med å forene det ene paret, stå igjen som noe utenom det vanlige. Smilene, gleden og ønsket om å ha leir neste år, legger seg bare oppå alt det andre.

#2 Slummen: Vi har ikke nevnt det før, men 40 enkeltpersoner åpnet hjertet sitt for Jesus den ettermiddagen i slummen. De kom fram, store og små, berørt av det de hadde fått høre om Guds kjærlighet, som er for alle. Pastoren i den lille menigheten lovet å følge alle opp, etter at vi hadde reist derfra. De har et godt system for det - 1 følger opp 5. Det var også sterkt å se ungdommene våre spille dramastykket "Everything". Det gjorde inntrykk på alle som så på. Hjertet vrenger seg, når en ser hvordan folk lever, overlever og lengter etter noe bedre. Hvordan kan vi bidra til utvikling? Det vi hadde med av ting og tang kommer til nytte, men vil en dag ta slutt. Det de 40 fikk oppleve, vil bo i hjertet deres og vokse resten av livet.

#3 Studentene: Dagen sammen med studentene skal få plass i hjertet vårt. De gir av seg selv og er veldig interessert i kontakt med andre. De inkluderer og lar seg inkludere. Flere responderte på budskapet de fikk om å unngå å sammenligne seg med andre, og at de er "Same same - but different". Disse studentene er History Makers, en glede å være sammen med.

#4 Daughters of Cambodia: Som før skrevet, er vi veldig imponert av det vi ser gjøres for å redde trafficking-ofre ut av håpløsheten. Disse gjør det på en helhetlig måte, og en måte som holder i lengden. Opplæringssenteret og kafeen, butikken og spa-avdelingen fikk besøk fra oss - til glede for oss alle, forhåpentligvis.

#5 Lysom og Sithuon: Disse to er blitt våre to gode venner. De er yngre enn oss, men vi har gjensidig glede av hverandre, og jobber godt sammen. Begge 2 har jobbet hardt for å få til både familieleir og godhet i slummen. Mens vi var i Kambodsja, var de også vårt vertskap. Vi er enormt takknemlige for begge, sammen med deres 2 flotte gutter.

#6 Teamet: Vi har også før nevnt den store betydningen det er å ha et team som fungerer. Det har vært en glede også denne gangen å ha folk på teamet, som tar ansvar og utfører det de har tatt på seg. Hele teamet er avhengig av det. Denne gangen var teamet 2 familier og 2 til. Vi var 10 som jobbet og hadde det gøy sammen, mot det felles målet.

Det kunne vært mange flere #, men her settes en strek ---------. Tiden framover skal brukes til å evaluere videre og legge nye planer for nye eventyr. Vi ønsker å gå der stemmen i hjertet fører oss.

Late dager

Tiden går fort i godt selskap, heter det. Vi har for det meste bare hatt vårt eget selskap den siste uka, og nå går den ubønnhørlig mot slutten. Den har vært god, den har gått fort.

I dag orket ikke de gamle å ligge på bassengkanten og gape etter sola hele dagen, så de tok ut på tur. De fant selskap i et par amerikanske damer, som lurte på anbefalinger til utflukter. Sammen leide vi en van med sjåfør, og reiste til Tad Sae Waterfall. 

Dette stedet ligger en halvtimes kjøretur "in the middle of nowhere" ut fra Luang Prabang. Vi hadde hørt at det finnes noen koselige fosser der, særlig når det kommer litt lenger ut i regntiden. Også har de elefanter. De er jo så søte og gosselige.

For å komme til stedet med elefantene, måtte vi krysse en elv, i en båt på bredde med rompa vår. I den sterke strømmen i Kham-elva, var det spennende nok. Det ble nynnet noen strofer om Guds trofasthet underveis...

Å sitte på en elefantrygg er en fascinerende opplevelse. Dyra er store, kraftige og gale etter bananer. Godt de hadde en oppasser, som hadde kustus på seg. Når det gjelder bananer, så var snabelen titt og ofte bak hos oss etter mer.

Etter en rundtur i teakskogen, avsluttet vi med en tur opp til vannfallene, som var tørrlagte for øyeblikket. 

På hjemveien stoppet vi for å kjøpe ananas, lokalt dyrket, til en pris til å spise opp. Smaken på herligheten, var langt over det vi har smakt hjemme. Hjemme er de modnet i et modneri, mens disse har solt seg, til de er ferdig modnet. Fantastisk søte og gode.

Ettermiddagen ble brukt til å si farvel til bassenget, Night Market og restaurantgata vi flittig har benyttet oss av den siste uka. I morgen venter Bangkok.

En annen kultur

Det er tydelig vi er i en annen kultur, enn vi kjenner fra før. I dag tidlig ble vi vitne til en seremoni, som for oss framstod som en blanding av 17. mai og å gå julebukk i nabolaget.

Det var byens buddhistmunker, som var på ferde. I dag skulle det feires en spesiell Buddha-dag, og langs veiene i Luang Prabang hadde folk samlet seg. De satt på foratuene med skåler, boller eller krukker foran seg. Det skulle ofres til buddhistmunkene, som i denne kulturen er med enn mennesker - de er "untouchables".

Da rekken av munker kom, som i et 17. mai-tog, bøyde folk seg i ærbødighet, før de gav sine offergaver til munkene. Det var kjeks, "sticky rice" eller penger. Mens munkene tok i mot, gav de også litt av det de hadde fått før, til de som satt der. Det meste gikk videre til noen medhjelpere, som bar tunge bører med ting munkene hadde mottatt. Offergavene skal munkene leve på den nærmeste tiden.

Vi gikk etterhvert, trodde det var over, men vi fikk høre etterpå, at det hadde kommet mange flere munker senere. Da hadde også de fleste av lokalbefolkningen tatt veien til jobben. Ikke fri, selv om det er Buddha-dag.

Vi ville ogå få mer ut av dagen, så vi besøkte Kuang Si. Det er et område med flotte fosser og dessuten et Rescue Center for asiariske svartbjørner. Fossene kan vel ikke sies å komme opp på nivå med vestlandsfossene, men det var en fin tur, også med mulighet for bading, som vi avstod. I bjørneparken fikk vi se mange bjørner, som var reddet fra tilværlesen som kjæledyr, eller annen utnytting. Det er tydelig at de har det bedre i parken, enn i et lite bur hjemme hos noen, som vil skryte på seg en sjeldenhet.

På vei tilbake til hotellet, svingte vi innom en sommerfuglpark. Et idealistisk par fra Nederland hadde startet parken for et halvt år siden, og var veldig entusiastiske. Det var fascinerende å se og høre hvordan livet til en sommerfugl kan arte seg. En sommerfugl lever i 4 dager, før det har den gått fra å være egg, larve, puppe, til utsprunget skjønnhet.

Vi avsluttet dagen ved bassenget og med bytur, for å få inn noe mat.

Bryllupsdag langs Mekong og i Luang Prabang

Det var meldt om regn, så vi bestemte oss i går for å bli med på en båttur oppover Mekong.

Vi hadde uansett bestemt oss for, at denne dagen skulle bli spesiell. De gamle i Team Dysthe hadde 20 års bryllupsdag, og det måtte feires. Dagen kommer til å huskes, av flere grunner.

Vel ombord på den lange elvecruisebåten, sammen med 8 andre, nøt vi utsikten til elvebredden, som vi sakte og seigt gled forbi. Inntrykket er, at denne delen av Laos er mer velsituert og ordnet, enn vi trodde på forhånd. Vi tror nok at mange også her i dette landet, sliter med å mette sine munner, men akkurat Luang Prabang og omegn, nyter godt av turismen.

Det var et flott landskap. Grønt, frodig, bakkete og fjellete, nesten som på deler av Vestlandet i Norge. Forskjellen må være, at her er alle fjell skogkledt.

Første stopp var i en landsby, med lokalt håndverk i salgsbodene. Det var ull og bomull, sølv og hjemmelaget sprit (med slanger og skorpioner som en del av ingrediensene). Det ble med et skjerf på oss. Landsbyen hadde også et buddhistisk tempel, og unge munker var i gang med noen praktiske gjøremål.

Det spang også noen barn rundt i landsbyen, men disse var sky og halvredde, med ett unntak. En liten gutt ville gjerne vise oss sin lille trømotorsykkel.

På neste stopp skulle vi teste trappekondisen. Det har blitt lite slik i det siste, for vi har bodd på hotell med heis i 2 uker. På toppen av trappene var det en mørk grotte med plenty av buddhafigurer. Vi ble tilbudt leie av lommelykt, men avslo. Inne i grotta hadde lyset gått, på flere måter.

Vel nede igjen, var det duket for en ny grotte i fjellet. Adskillig flere statuer. Adskillig flere folk. Båten ventet oss for retur, så vi kom, så og gikk. På returen var det tid for lunsj. Det var flere retter, og vi smakte litt av de fleste. Bare fiskerettene fikk hvile. Hvis fisken kom fra Mekong, var det sikkert lurt, for den elva er bare brun og ser ikke ut som et godt sted å vokse opp for en fisk.

Før kvelden tok vi oss en pust ved og i bassenget. Dette er et fint sted å samle krefter. Det gjør vi så fort vi kan.

Kvelden ble avsluttet med middag på L' Elephant, en fransk restaurant med gode manerer og enda bedre mat. Det var en kulinarisk opptur etter 2 uker på ris og sitrongras. 

Det er jammen verdt å feire 20 år med den beste livsledsageren.

Helt propell

Det var bemerkelsesverdig lite folk som kom til gaten. Personalet kom og påpekte for de som hadde litt store håndbagasjer, at de måtte sende dem sammen med den andre bagasjen. Vi gjemte vår litt unna...

På vei gjennom siste hinder før "flybussen" smatt vi på oss ryggsekkene. Vel inne på bussen kjørte vi forbi det ene flyet etter det andre. Det var Boeing og Airbus. Men ingen av dem var for oss. Det var mer da vi kom forbi noen propellfly, vi begynte å ane uråd. Widerøe her, liksom.

Jada, det ble propellfly, i 2 timer fra Bangkok til Luang Prabang. Underveis ble det tenkt noen angrende tanker, om hvorfor vi ikke hadde valgt noe vi visste var bra, for å få slappe av 1 uke.

Oppholdet i propellflyet gikk forbausende bra. Noen av oss fikk til og med litt søvn. Maten, and eller stekt ris, ble blandet mottatt, men desserten klaget ingen på.

Laos har helt annen topografi enn Kambodsja. Når Kambodsja framstår som flatt, med rismarker så langt du kan se, har Laos fjell og bakker. Det er veldig grønt og frodig her nå, når regntiden har startet. Folkene er også annerledes. Det er lett å se at laoter og khmerer er ulike folkegrupper. Men så langt er alle like hyggelige.

Hotellet, som vi uten grunn har fått økende skepsiss til, viste seg å være veldig flott. Store gode rom, vegg i vegg, med dør mellom. Sengene er lagd for gode drømmer, og bassenget utenfor skal gi god avkjøling de nærmeste dagene.

Livet er godt!

Ferien venter

2 uker i Kambodsja er til ende. 2 uker med jobb, fantastiske opplevelser, gode folk og mye varme.

Nå venter ferien. Vi sitter på en lounge på flyplassen i Bangkok og venter på avgang. 

Laos blir et nytt bekjentskap. Vi har ikke mange forventninger, men ser fram til rolige dager, bading, soling og noen turer i nærområdet. De største forventningene ligger nok i å være sammen med de nærmeste.

Destinasjonen er Luang Prabang, en by på UNESCOs verdensarvliste.

Day off

Det er godt å ha noen dager med bare avslapping, bare fri og nyte ferien. I denne byen blir det da til, at en går på markedene, for å se om det en noe å ta med seg hjem. Det er plenty å velge blant. Av både markeder og ting å kjøpe. Men gøyest av alt, er å se på varer som er ment for de lokale. 

For eksempel dumpet vi borti kjøttmarkedet på The Russian Market. På benkene lå deler av mange ulike dyr, som vi kanskje ikke tenker på som mat. Dessuten blir vi litt skeptiske, når slaktet ligger i 35 graders varme en hel dag, med fluer og folk i travel og mindre travel fart forbi.

Men så finnes det også jernvarebutikker, skobutikker, klesbutikker, bokhandlere, CD-forhandlere og suvenirbutikker. Noen er ivrige etter å selge, andre er mer laid back.

Innimellom disse butikkene, i trange passasjer, går mineofre eller andre handikappede med sin korg med kort og bøker, som de selger, for å ha til livets opphold. Vi kom i snakk med en av disse. En dame med et godt hjerte, en skjønnhet som gikk langt utenpå hennes brannskadde ansikt.

Når timene på markedene går mot slutten, og beina verker, da er det godt med et bad i svømmebassenget. Der kan en klarne tankene, etter alt en har vært med på, og reflektere med andre i teamet om dypere ting i livet.

Å reise på team har mange sider, og dette er en av dem.

Regntid

I Kambodsja er det regntid fra midten av juni til november. Noen ganger plasker det ned i mengder ukjent for oss nordboere.

På vei "hjem" til hotellet fikk vi virkelig erfare asiatisk regnvær til det fulle. Heldigvis var vi innendørs da det hele satte igang. Det plasket ned i store mengder på en gang. Nesten umiddelbart ble gatene fylt og overfylt av vann.

Phnom Penh er så flatt at vannet ikke renner noen steder og rørsystemet, som skal ta seg av regnvannet er sikkert dårlig utbygd. Så da blir det oversvømmelse.

Vi fant ut at vi ikke kunne stå inne i butikken vi var i lengre, og beveget oss mot bussen. 1, 2 og 3 skritt, vått gjennom klærne. Vann til oppå leggen. I trafikken var det kaos. Noen kom skyvende på en bil, mopeder kom kjørende med vann godt over motoren. I bussen vår flommet vannet inn døra, men fordi det var et par trinn opp, kom det ikke lenger.

I et veikryss strevde en mann med å få med seg mopeden, som hadde veltet. Andre lekte i vannet. Noe urent fløt opp fra noen kommelokk. På et øyeblikk ble det untakstilstand.

Etter en times tid tok regnet slutt, og en times tid senere, var alt ved det normale. Vi fascineres, kambodsjanerne tar hverdagen fort tilbake.

Daughters of Cambodia

Mange mennesker lider på grunn av andres handlinger. Slik er det i Kambodsja også. Vi fikk besøke Daughters of Cambodia, som hjelper mennesker ut av den verste fornedrelse.

I Kambodsja er det slik, at 90 prosent av alle ofre for trafficking, eller menneskehandel, blir det fordi familiene har solgt dem til denne industrien. Ufattelige tall. Hva skal til for at en familie skal selge sin egen datter til slik virksomhet?

Problemet er stort i dette landet. Noen vil hjelpe jentene tilbake til et normalt liv, slik som Daughters. Fra før har vi besøkt en butikk/kafe i byen, der vi har forstått, at betjeningen er jenter på vei til å bli rehabilitert. De selger klær av god kvalitet, mat for vestlige ganer og har skjønnhetsavdeling, som bare damer kan benytte seg av.

Nå fikk vi altså oppleve opptreningssenteret denne gangen. På vei inn ble vi møtt av små barn i barnehagen, vinkende og ropende til oss. De hadde noe plastelina de ville vise oss. Etterpå fikk vi besøkskort på og en forklaring om reglene for stedet. Vi skal ikke snakke til noen av jentene, ingen menn får gå alene, ingen fotografering. I det hele tatt vise respekt for det vi møter på dette spesielle stedet.

På runden i senteret, fikk vi se kontoravdelingen, med samtalerom og behandlingsrom. Det er tydelig, at her jobbes det grundig for å reise mennesker opp til nye liv. De jobber også for at jentene, som nå kanskje har flere barn, skal forsones med familien sin. 

Videre gikk vi til ulike avdelinger, med design og produksjon av ulike varer. På senteret lærer jentene seg yrker, som skal sette dem i stand til å stå på egne bein. Det kan være et håndverk, servering eller massasje og skjønnhetsbehandling.

Gutter, som har blitt utnyttet, har også nå fått tilbud om å komme til Daughters, men da som Sons of Cambodia. De produserer varer av tre og kokosnøtter, mens de er i prosessen med rehabilitering.

Hjelper det? Skaper Daughters of Cambodia varig endring? De har tett oppfølging av de som har vært innom senteret, og vår omviser kunne stolt fortelle, at 95% av jentene holder seg til det nye livet de har kjempet for 6 måneder etter at de er ferdige på Daughters.

Da vi senere på dagen kom til butikken, var det lett å handle, for en vet hva det kan bety når liv endres. 

Killing Fields og veien dit

Veien til Killing Fields gikk for mange av de 9000 ofrene om Toul Sleng, så også for oss.

I dag var dagen vi skulle oppleve Kambodsjas nære historie. Den handler om årene fra 1975 til 1979, Pol Pot, Røde Khmer og en nasjons forsøk på selvmord. Mange av ofrene ble fraktet inn til den omgjorte videregående skolen Toul Sleng, av Røde Khmer kalt S-21. Der skulle de bli avhørt, plaget, torturert, utsultet og slått, til de knakk sammen, angav en nabo eller tilsto umulige ting, som at de jobbet for CIA.

Klasserommene var omgjort til fengselssaler eller eneceller, så små at fangene enten måtte sitte eller stå, mens de var der. De mest groteske metoder ble brukt til torturering, som et gymnastikkstativ i skolegården, brukt til å henge fangene i tau, etter hendene, som fra før var vrengt bak på ryggen.

Da avhørene hadde gitt ønsket resultat, ble fangene fraktet, med bind for øynene, til Choung Ek, Killing Fields, for å bli tatt livet av. Her var det ingen oppbevaring av fanger. Rett ut av lastebilen til en ventende massegrav. Massegravene var på et vis sortert. En for kvinner og barn. En for menn. En for hodeløse. 

Det er avdekket 129 massegraver, mens 86 av dem er gravd opp. Et tre på området ble brukt til å slå barn mot, et monter viste ulike redskaper som ble brukt til avliving. De brukte ikke unødig ammunisjon. Et annet tre, kalt, Det magiske treet, ble brukt til å henge opp høyttalere, som skulle overdøve skrikene fra ofrene.

Selve minnesmerket, stupaen, inneholder hodeskaller og beinrester, som på en grotesk måte viser galskapen dette folket ble utsatt for disse årene på 1970-tallet.

Hvorfor går vi til disse stedene igjen og igjen? Det er viktig å kjenne historien til landet vi besøker og har et hjerte for. Vi tar med forskjellige folk hver gang, og disse trenger også å kjenne til. Vi vil vise folket i Kambodsja respekt, for det som har vært med å prege dem, og vi kan oppmuntre dem til å finne ut mer av sin identitet. 

Dagen med S-21 og Killing Fields er en hard dag, men en viktig dag.