I dag var dagen vi skulle oppleve Kambodsjas nære historie. Den handler om årene fra 1975 til 1979, Pol Pot, Røde Khmer og en nasjons forsøk på selvmord. Mange av ofrene ble fraktet inn til den omgjorte videregående skolen Toul Sleng, av Røde Khmer kalt S-21. Der skulle de bli avhørt, plaget, torturert, utsultet og slått, til de knakk sammen, angav en nabo eller tilsto umulige ting, som at de jobbet for CIA.
Klasserommene var omgjort til fengselssaler eller eneceller, så små at fangene enten måtte sitte eller stå, mens de var der. De mest groteske metoder ble brukt til torturering, som et gymnastikkstativ i skolegården, brukt til å henge fangene i tau, etter hendene, som fra før var vrengt bak på ryggen.
Da avhørene hadde gitt ønsket resultat, ble fangene fraktet, med bind for øynene, til Choung Ek, Killing Fields, for å bli tatt livet av. Her var det ingen oppbevaring av fanger. Rett ut av lastebilen til en ventende massegrav. Massegravene var på et vis sortert. En for kvinner og barn. En for menn. En for hodeløse.
Det er avdekket 129 massegraver, mens 86 av dem er gravd opp. Et tre på området ble brukt til å slå barn mot, et monter viste ulike redskaper som ble brukt til avliving. De brukte ikke unødig ammunisjon. Et annet tre, kalt, Det magiske treet, ble brukt til å henge opp høyttalere, som skulle overdøve skrikene fra ofrene.
Selve minnesmerket, stupaen, inneholder hodeskaller og beinrester, som på en grotesk måte viser galskapen dette folket ble utsatt for disse årene på 1970-tallet.
Hvorfor går vi til disse stedene igjen og igjen? Det er viktig å kjenne historien til landet vi besøker og har et hjerte for. Vi tar med forskjellige folk hver gang, og disse trenger også å kjenne til. Vi vil vise folket i Kambodsja respekt, for det som har vært med å prege dem, og vi kan oppmuntre dem til å finne ut mer av sin identitet.
Dagen med S-21 og Killing Fields er en hard dag, men en viktig dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar