tirsdag 28. juni 2016

At the Barber Shop

Det er sikkert ikke ofte det er en "barang" (utlending) innom denne frisøren, men tross null engelsk, klippet han hår, som om han ikke skulle gjort annet.


Fridag nummer to i strekk og tid til å gjøre nødvendigheter. I lengre tid har det vært tid for hårklipp, så nå var det bare å kaste seg i ut det. Det ligger en frisørsjappe rett borti gata her.

Da jeg kom inn døra, som forøvrig gjestfritt ble holdt oppe da jeg steg inn, stod det ikke mindre enn 7-8 frisører klare. Jeg trengte bare en, selv om håret var langt. Jeg fortalte mitt ærend, men skjønte raskt at engelsk ikke var rett dialekt her. Da ble det med smil, hender og fingre derfra.



Jeg brukte den mannlige frisøren som forklaringsmodell, og det lot til at han forstod. Han smilte i hvert fall. Da jeg satte meg ned i den antikke frisørstolen, dro han fram barbermaskinen, elektrisk sådan. Med fingerspråk lurte han hvor han skulle starte. Vi kom raskt overens. Det ble høyre først og venstre etterpå.



Hele tiden spurte han om det var ok. Det var tydelig, at han ikke ville ta for mye. Det er litt vriente å få på igjen. Da han var ferdig med begge sidene, spurte han om han også skulle ta bak i nakken. Like greit tenkte jeg, usikker på hvordan det ville ta seg ut med skrelt ved ørene og hockeysveis bak. Det er jo ikke lenger 80-tallet.

Da nakken også var klippet, var det tid for finstussen og da dro han fram barberbladet. Noe skeptisk ble jeg vitne til at han kunne faget sitt. Bic-bladet ble sirlig ført rundt ørene, foran med kinnskjegget og bak i nakken. Ikke noe blod. Det gikk helt fint. 

Etter hvert lot det til at han var ferdig. Jeg var lettet og nesten klar for å gå, da fikk han en ide. Kanskje nordmannen også ville barberes? Ja, jeg var ikke helt avskremt av bladet, så jeg kastet meg ut i det også. Mitt to-dagers trengte en stuss.



Da var det fram med sprayflasken, sprutet på noe vått og deretter barberskum. Men det var ikke vanlig Gillette. Det svei godt i huden. Sikkert ikke miljøsertifisert...

Så var det fram med barberbladet igjen. Sirlige bevegelser. Det raspet godt. Etter hvert som behandlingen skred frem og tiden gikk, begynte jeg å bli bekymret for regningen. Hva kunne en slik overhaling koste?

Avslutningsvis, etter at alle hårstrå på mitt hode hadde mistet noen millimeter, var det tid for å myke opp de tilstrammede musklene i nakke og skuldre. Det gjør vanligvis ikke frisøren jeg har hjemme. Hva har dette å si for regningen? tenkte jeg.

Jeg fikk reise meg opp og fikk til min forskrekkelse se haugen av hårtustene mine ligge rundt stolen. Hadde jeg hatt så mye hår? Det var trolig første gangen denne frisøren måtte koste opp så blondt hår fra gulvet sitt.

Jeg ble henvist til kassen. Oppgjørets time. "Three dollar". "Øøøø, what?" "Three dollar." Her hadde jeg sittet i lengre tid, fått bearbeidet hele hodet, og så var regningen "hele" 3 av de minste arkene? Jeg betalte med en stor og fikk mange små igjen.

Dette måtte markeres. Frisøren ble med på en selfie og vi takket hverandre. 


Med mindre hår og skjegg kunne jeg møte resten av dagen. 

mandag 27. juni 2016

Fredrikstad - Phnom Penh 0-1

Det finnes mange særegenheter rundt om i verden. Her, i ville Østen, har vi sett en som topper Østfold.

Det kan se ut til at det smaker...

Fredrikstad snakker de om pølse i vaffel. Ingen andre kan få det til å henge sammen. Pølser skal ikke i vafler. Pølser skal i pølsebrød og på vafler skal det være rømme og syltetøy. Det der er bare tøys.

I Phnom Penh har vi nå kommet over et annet fenomen. Is i pølsebrød. Det er vedtatt at dette topper Østfold sitt forslag til ubrukelige kombinasjoner.

Bildene får tale for seg selv...


I Phnom Penh er dette en uslåelig kombinasjon. Vi andre kan bare observere.




søndag 26. juni 2016

En dråpe er også vann

I dag har vi opplevd både strømmer og dråper, selvfølgelig på ulike måter, men det har ikke kommet en dråpe med regn.


Det første først. Vi er heldige å få bruke mange av dagene våre sammen med kambodsjanske studenter. Dette er fattige ungdommer, som har fått mulighet til å studere i hovedstaden og bo billig og trygt på et internat. Mange av disse har blitt kristne i løpet av tiden på internatet og de har startet en menighet, som holder til i første etasje der.



I dag skulle Harald dele noe han hadde i hjertet. Dette berørte oss alle til de grader, at det opplevdes som strømmer fra himmelen. Vi fikk være med å både få og gi klemmer - oppleve Guds kjærlighet helt fysisk og konkret. Harald sier at den lengste veien kan være fra hodet til hjertet, fra å kunne med hodet til å erfare med hjertet. I dag var det noen som fant fram.


Etter en bedre lunsj sammen med studentene ventet arbeid. Vi skulle pakke poser med t-skjorter og hygieneartikler, som skulle deles ut i slummen. Mange villige hender gjorde at dette gikk som smurt. Til slutt skulle vi lempe alt opp på en lastebil - 100 vannfilter med tilhørende beholder og lokk, 150 poser til barna og noen store plastsekker med små chipsposer.

Slumområdet var et annet enn vi har vært på før, eventuelt en annen del av det. Det virket som forholdene her var enda verre enn det vi har sett før. På ett område ventet 100 voksne med stempel på håndbaken. De fikk med seg et budskap om håp, undevisning i hvordan vannfilteret brukes og undervisning om tannpuss og generell hygiene og ernæring. Innimellom opplevde vi noen gyldne øyeblikk - hjerte til hjerte.













Barna var samlet mellom noen skur og en grushaug, 150 stykker. De ble linet opp på rekker og satte seg ned. Yngve fortalte om "den store forskjellen". Gud kom til oss, slik at vi skulle slippe på streve oss opp til ham. Etterpå underviste studentene i hygiene og ernæring. Da tiden kom for utdeling av posene med t-skjorte fra Kongeparken, tannkrem, tannbørste, såpe, sjampo, lusekam og negleklipper, ble det litt kaos, men da de fikk orden på rekkene gikk det bra. Alle med rødt stempel på håndbaken fikk sin pose.






Så fornøyde barn er det lenge siden det er sett.








Spørsmålet dukket opp etterpå. Var det vits? Hva hjelper det dem, at vi strør ut litt av vår overflod, når det går tomt i morgen? Svaret vet vi ikke, men noe må vi holde fast i. For, det er noen som jobber med innbyggerne i slummen gjennom året. År etter år. Vi er der for å heie på dem og gi dem en håndsrekning. I fjor fikk vi nettopp høre, at vår visit hadde vært som en døråpner for deres arbeid. Dessuten har både voksne og barn fått undervisning. Kunnskapen forsvinner heller ikke så lett. Den kan bare utvides. Hvis det er tifelle etter denne dagen også, så fungerer "dråpen" vi delte ut i dag, som vann for de vi møtte. 




lørdag 25. juni 2016

Å begripe - å gripe - å bli grepet

Leader Workshop er over. De 4 familiene har reist hvert til sitt. Vi tilbake til basen vår. Nå kommer etterarbeidet eller etterdønningene.


Det var et veldig spesielt døgn for oss. Vi har virkelig sett teamet vårt i aksjon. Alle har bidratt på fantastisk vis. Det var 9 barn, og vi hadde nesten 1 til 1 på de som var så store og trygge, at de ikke trengte å være med foreldrene. De lekte, spilte, laget perlearmbånd og badet. Aktive barn trenger tett oppsyn, og det fikk de.


For de voksne fortsatte det med undervisning av leirmanualen. Det store spørsmålet er om intensjonen, hensikten og DNAet er forstått og grepet. I løpet av døgnet har de fått noen utfordringer, blant annet som handler om barnearbeidet på en leir og om forholdet til tid. Dette er noe som ligger i kulturen - hvordan forholder vi oss til barna våre og hvordan forholder vi oss til tider og tidspunkt? Men det er også utfordringer knyttet til økonomi og hvordan stable på beina stab og gruppeledere, for ikke å snakke om gode rutiner for forberedelser.





De kambodsjanske nøkkelpersonene kan ikke alene snu en kultur, men de kan være gode rollemodeller for sine omgivelser. Da kan ting skje - på sikt.

Disse folkene er fantastiske. De vil familieleir og de vil være med å gi det beste. De vil være med å søke etter gode løsninger, slik at de kan skape leirer også etter at vi er ute av det. Dette er imponerende!


Kambodsja begynner å begripe hva familieleir er. Ledergruppen, som nå er etablert, griper det med begge hender. Vi blir grepet av hvordan de håndterer det.


fredag 24. juni 2016

Gi det videre

Legg grunnlag, lær det fra deg, del eierskap, gi det videre!


I dag hadde vi en nødvendig pustepause. Det ble frokost utenfor hotellet, som serverer en ellers mager utgave. Det ble bading på noen, shopping på andre og avkobling på alle. Formiddagen gikk med til å samle nye krefter.



Så, etter at klokka hadde blitt ettermiddag, satte vi oss i bussen igjen. Gjennom byen til en av forstedene, østenfor byen, langs en av innfartsårene fra Vietnam. Der finnes White Elephant Resort. Et ganske slitent hotell, men med et stort badebasseng og frodig hage.



Det betyr at vi har kommet til det såkalte Leader Workshop. Vi bruker ett døgn sammen med lederfamiliene for familieleiren, for å undervise en leirmanual vi laget i fjor høst, som et grunnalg for familieleirene i Kambodsja. 



Hvorfor skal vi arrangere leir? Hva er hensikten? Hvordan forbereder vi oss? Hva underviser vi? Hva skal barna gjøre på leir? Hvorfor er det viktig med familiemøter og familieaktiviteter? Hvordan skal vi klare å ta vare på DNAet i leirene?



Dette er store spørsmål, som kanskje er enkle for oss å svare på, men som muligens er helt nye tanker for de som bare har vært på et par leirer eller bare har hørt om leirene? 





Vi ønsker å gi det videre. Vi ønsker at andre skal ta del i visjonen. Derfor må vi legge et grunnlag. Dele. Undervise. Snakke sammen om veien videre. 

Det var en oppmerksom gruppe vi hadde foran oss. De vil ha tak i dette. De vil at familiene skal oppdage dette sammen. De vil styrke samfunnet sitt gjennom å skape sterke familier.



Å undervise på engelsk kan være en utfordrende greie. Ordene sitter litt fast og vi skulle gjerne hatt andre eller flere ord. Vi håper budskapet blir forstått likevel - at vi klarer å gi det fra oss og at de tar det videre.

NB! Vi har fått høre at det var 100 familier som gjerne ville på leir i år - kapasiteten er 50. Bare fra provinsen vi hadde Familiedag i går, er det 50 familier som vil prioritere dette. Her er det muligheter. Tar vi de?