Det første først. Vi er heldige å få bruke mange av dagene våre sammen med kambodsjanske studenter. Dette er fattige ungdommer, som har fått mulighet til å studere i hovedstaden og bo billig og trygt på et internat. Mange av disse har blitt kristne i løpet av tiden på internatet og de har startet en menighet, som holder til i første etasje der.
I dag skulle Harald dele noe han hadde i hjertet. Dette berørte oss alle til de grader, at det opplevdes som strømmer fra himmelen. Vi fikk være med å både få og gi klemmer - oppleve Guds kjærlighet helt fysisk og konkret. Harald sier at den lengste veien kan være fra hodet til hjertet, fra å kunne med hodet til å erfare med hjertet. I dag var det noen som fant fram.
Etter en bedre lunsj sammen med studentene ventet arbeid. Vi skulle pakke poser med t-skjorter og hygieneartikler, som skulle deles ut i slummen. Mange villige hender gjorde at dette gikk som smurt. Til slutt skulle vi lempe alt opp på en lastebil - 100 vannfilter med tilhørende beholder og lokk, 150 poser til barna og noen store plastsekker med små chipsposer.
Slumområdet var et annet enn vi har vært på før, eventuelt en annen del av det. Det virket som forholdene her var enda verre enn det vi har sett før. På ett område ventet 100 voksne med stempel på håndbaken. De fikk med seg et budskap om håp, undevisning i hvordan vannfilteret brukes og undervisning om tannpuss og generell hygiene og ernæring. Innimellom opplevde vi noen gyldne øyeblikk - hjerte til hjerte.
Barna var samlet mellom noen skur og en grushaug, 150 stykker. De ble linet opp på rekker og satte seg ned. Yngve fortalte om "den store forskjellen". Gud kom til oss, slik at vi skulle slippe på streve oss opp til ham. Etterpå underviste studentene i hygiene og ernæring. Da tiden kom for utdeling av posene med t-skjorte fra Kongeparken, tannkrem, tannbørste, såpe, sjampo, lusekam og negleklipper, ble det litt kaos, men da de fikk orden på rekkene gikk det bra. Alle med rødt stempel på håndbaken fikk sin pose.
Så fornøyde barn er det lenge siden det er sett.
Spørsmålet dukket opp etterpå. Var det vits? Hva hjelper det dem, at vi strør ut litt av vår overflod, når det går tomt i morgen? Svaret vet vi ikke, men noe må vi holde fast i. For, det er noen som jobber med innbyggerne i slummen gjennom året. År etter år. Vi er der for å heie på dem og gi dem en håndsrekning. I fjor fikk vi nettopp høre, at vår visit hadde vært som en døråpner for deres arbeid. Dessuten har både voksne og barn fått undervisning. Kunnskapen forsvinner heller ikke så lett. Den kan bare utvides. Hvis det er tifelle etter denne dagen også, så fungerer "dråpen" vi delte ut i dag, som vann for de vi møtte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar