Vi har vært der noen ganger etter hvert, men det er viktig at de som er på team får en forståelse av folk og kultur, gjennom å besøke torturfengslet Tuol Sleng og dødsmarkene i Choung Ek.
Denne gangen hadde vi en guide på Tuol Sleng, som viste oss rundt og fortalte om hendelsene der. Selv var hun 10 år gammel i 1975 og husket litt av det som skjedde. Sammen med deler av familien hadde de klart å flykte over grensen til Vietnam. Før det hadde hun mistet faren og 2 søsken.
Det er sterkt å gå gjennom torutrommene, fangecellene og se bildemontrene av ofrene. Menneskeheten lærer aldri og blir ikke bedre, selv om vi sier det ikke skal skje igjen. Det skjer bare på nye steder og får andre utslag.
Ved utgangen satt 2 av 14 overlevende i Toul Sleng. De hadde skrevet bøker om sine opplevelser. For oss er det uforståelig, at de klare å nærme seg stedet der de nesten mistet livet.
Da vi kom til dødsmarkene utenfor hovedstaden, fikk vi headset, som spilte av forklaringer på alle 18 stasjonene rundt på området. Gjennom dette fikk vi andre detaljer enn vi har hørt før. Det var veldig interessant. Dødsmarkene i Choung Ek er 1 av 300 dødsmarker i Kambodsja, men minnesmerket her er det største og mest besøkte.
En kan ikke annent enn vemmes, når en går mellom fordypninger i bakken og vet at her har det ligget tusenvis av lik, mennesker henrettet på de mest brutale måter. Rester av klær og menneskebein kommer fortsatt opp, særlig etter regntiden, og de blir samlet opp av de ansatte, tatt hånd om og registrert.
I stupaen på området er det samlet hodeskaller og andre beinrester i 17 (!) etasjer, sortert etter alder på ofrene og etter måten de ble henrettet på.
En kan bli nedtrykt av mindre enn dette. Men det må da finnes håp? Gjennom dagen var jeg på leting etter håp i dette vanvittige. På Tuol Sleng fant jeg det. Det vises på bildet under. Det er dette som er mitt håp, vårt håp og hele verdens håp. Det finnes bare en ting som kan endre hatet, hevnentanken og fortvilelsen. Guds, vår Fars, kjærlighet kan helbrede alt dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar