I dag kom beskjeden. Nei, det er ikke rett tidspunkt. Nei, det er ikke innenfor strategien som er lagt. Hæ?!?
Det skal ikke legges under en stol, under teppet eller noen andre steder: Vi er skuffet. Vi som hadde fått ord og vers, bekreftelser og oppmuntringer. Nå skulle vi liksom ikke reise. Det var ikke til å forstå.
Dette blir ikke lett å forklare. Vi kan ikke komme. De som bestemmer har satt ned foten. Dere må ta opplæringen av lederne deres selv. Dere får inspirere dere selv. Lykke til!
Hjertet hamrer og slår for menneskene i Kambodsja, for Kampot, for Chhuk. Fra nå av skal hjertet slå på tross av. Disse menneskene må få som fortjent og mer enn det. De må kjenne at vi bryr oss, at vi kan stå sammen med dem i deres situasjon.
Vi får vente på nye ord, nye bilder, nye åpenbaringer. Vi har et nytt oppdrag som venter på oss. Nå skal fokus flyttes dit. Vi skal gi jernet. Om ikke barna i Chhuk kan få vår fysiske støtte nå, så skal barna i Watoto få kjenne det i 2012.
Abraham fikk stor velsignelse av å bli prøvd. Kanskje ligger det noe på lur for oss også - rundt neste sving?
