Vi var i slutten av 30-årene. Barna hadde blitt halvstore og vi var klar for noen utfordringer. Riktignok hadde vi måttet gå mange runder med oss selv og våre egne prioriteringer, før vi bestemte oss. Da vi endelig hadde funnet ut at det var trygt å reise ut i "bushen" med barna og at økonomien kunne tåle det, så var det bare å rette blikket framover.
Den gang gikk reisen først til Indonesia, for å besøke kjente misjonærer fra menigheten vår, og vi skulle ha et kurs for søndagsskolelærere der. Deretter skulle vi til Kambodsja for å gjøre det samme. Et land som føltes fullstendig ukjent og så langt borte vi noen gang kunne komme. For oss var dette Den store reisen og det skulle bli en Once in a life time-opplevelse.
Hvis du kjenner oss, vet du at dette endret livet vårt ganske radikalt. Det ble ikke med den ene reisen. I år er vi på vår 7ende som familie og med team, i tillegg til at A'mor har vært et par ganger alene. Vi bruker å si at Kambodsja stjal hjertet vårt, men egentlig var det heller slik, at Gud fylte hjertet vårt med Kambodsja. Vi fikk en brann for noe større enn oss selv og etterpå har veien vært fyllt av ferdiglagte gjerninger.
Vi vet lite om fremtiden, men det kan hende det ikke ender med jubileet. Ingen planer er lagt. Vi har nettopp overlevert familieleirprosjektet, som vi håper kan være levedyktig i mange år framover. Dette vil vi følge en stund. Vi vil gå på siden, til prosjektet ikke lenger har behov for oss, men uten at vi trenger å være til stede.
Uansett har det gitt oss enormt mye å være med på dette i 10 år.
En stående vits i Team Dysthe er, at vi tenker på Kambodsja 24-7, kanskje 365. Det blir mange tanker av slik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar