Nord og sør, øst og vest

På midten av 80-tallet sang vi i Fellesmusikken: De kommer fra øst og vest, de kommer fra syd og nord...

Det er akkurat dette som er tilfellet med Team Kambodsja 2015. Teammedlemmer fra hele Norge. Bare se på kartet :)

Fra nord kommer 2,  en fra Tromsø, og ei som studerer i Harstad.

Fra øst kommer ei som studerer i Hurdal og 2 i Oslo.

Fra sør kommer en hel jentegjeng, men bare ei som bor og studerer der, i Kristiansand.

I vest bor en student i Bergen, og fra Sandnes kommer 8 stykker.

Det er et privilegium at vi har folk som vil være med på team, og at de lar seg engasjere av misjon i Kambodsja. Dette øker bare mulighetene for at engasjementet spres videre utover.

Men det er en utfordring i det også. Vi klarer ikke samle hele teamet en eneste gang før vi reiser. Det er vi ikke vant til. Denne gangen blir det faktisk slik, at noen av oss møtes første gangen på veien til familieleiren på Highlands. 

Vi bor spredt, vi har ulike reiseruter og vi reiser på forskjellige dager.

Utfordringen ligger i samkjøring, enhetstenking og opparbeidede relasjoner. Vi tror på en Far som vil enhet, så vi tror også at Han vil ta seg av dette.

- Det kribler i magen

Det vi setter fokus på, får vi mer av, sies det. Den siste uka har vi satt fokus på årets teamtur. Hva har vi fått igjen for det? Forventninger.

En melding tikket inn på telefonen: Det kribler i magen. Ja, vi kan kjenne det selv også.

Temaet er satt: A new beginning. Målet er at årets leir skal skape nye begynnelser på det personlige planet, for familiene, for menighetene folk kommer fra, og at dette skal få betydning for lokalsamfunnene de lever i. Gud er en gud for nye begynnelser - Han har alltid noe nye å tilføre oss, når vi vender oss til Ham.

Her om dagen hadde vi teamsamling med de som bor nær nok. Det var en forventing der også. Alt er annerledes når så mange har vært med før, men det er superviktig at alle får nok in formasjon til å føle seg trygge.

Mellom oss og de andre flyr meldinger gjennom telefoner og datamaskiner. Skype brukes også når vi vil ha avveksling.

Vi har norske ledere til tre barnegrupper. Alle er fordelt. Sammen med khmer-ungdommene blir dette helt supert. Nå er alle i tenkeboksen på hvordan vi kan gi av det aller beste vi selv har fått; undervisning, sanger, leker og fellesskapsbyggende aktiviteter.

Ennå venter vi på avklaring om hva som kan skje i dagene etter familieleiren. Det hadde vært flott å ta teamet med til en landsby, for å gi innbyggerne en familiedag. Men vi vil gjerne også bidra inn i slummen, som sist. Formen på det hele er uklar, men vi vil vise godhet - kjærlighet fra Ham som har gitt oss alt.

Ja, det kribler i magen.

Løvehjerte

Sommerens team har blitt større. I lengre tid har vi tenkt at i år vil Team Kambodsja 2015 bestå av 14 personer. Det har ikke vært et absolutt tall. Grunnen har bare vært, at ingen flere har meldt sin interesse for å bli med.

9 av fjorårets 10 deltakere ville bli med igjen. Det er jo superkjekt! Tenk å få reise med samme flotte gjengen en gang til. På mange måter gjorde det mange ting enklere. Av de nye 5, har 3 bodd i Kambodsja i nesten et halvt år, og kjenner Phnom Penh, landet og kulturen enda bedre enn vi gjør. For en bonus!

Men så dukket det altså opp en overraskelse. Vi fikk melding om enda en som ville være med. Uten forvarsel, men fordi det hadde blitt gitt en utfordring det måtte gis et gjensvar til. Et hjerte som banket. Et ønske. En frimodighet. En modighet. Et skikkelig løvehjerte.

Vi ønsker virkelig å stå med åpne armer når slik skjer. Vi ønsker å inkludere, gå sammen med og utfordres - sammen.

At 14 blir til 15, blir en stor berikelse for teamet vårt.

Skype - across the globe

Nytt team er på plass. Ny familieleir er under planlegging. Nytt prosjekt i slummen skal utarbeides. Det lukter arbeid.

En viktig og hyggelig del av arbeidet er å ha kontakt med folkene våre i Kambodsja. L & S sitter oppe til langt utpå kvelden for å delta i planleggingen over Skype. Det er et flott arbeidsredskap. Fra tid til annen er lyden så god, at det føles som om vi sitter rett over bordet for hverandre.

Skyping en ettermiddag for oss, en sen kveld for dem.

Det er mange detaljer som skal på plass. Alt fra folk som ønsker å gå inn i samarbeidet for noen år framover, til hva vi kan bruke som scenepynt på leiren.

Det aller nyeste er at vi skal prøve å utvikle en familiedag ute i en landsby. Hva kan vi gjøre sammen med innbyggerne i løpet av en dag? Undervisning? Lek og fellesskap? Et måltid mat? Hvilken menighet kan stå for et slik arrangement? Trådene er løse og ballene, som svever i lufta, er mange.

Det er godt å kjenne at trykket begynner å komme. Det er dette vi liker aller best, at ting skjer. Forventningene, som vi ofte skriver om, er viktige å ha. De forventningene er ikke først og fremst til oss selv, men til Ham som sender oss ut igjen og igjen.

Er det noen mennesker å møte, noen å bygge relasjon til, noen å se og bli møtt av?

I mens blir det Skype, for å legge vår del til rette.