lørdag 26. desember 2015

Merry Christmas




Jula handler om gjenopprettelse av relasjoner som har gått i stykker. Jesus, Guds sønn, født i en stall. Gjetere og vismenn kom og hyllet Ham. I år feiret vi det sammen med kambodsjanske venner.



Foto/video: Dara Chhien (gjengitt med tillatelse)

Det var både en annerledes og en vanlig julefeiring. Flere rundt bordet enn vanlig. Andre språk. Men samme mat. Gaver, som vanlig. Mer lek og moro enn vanlig. Spill og gode samtaler om viktige temaer, som vanlig.

Vi skal ikke glemme det - og gjestene påstår at de vil huske det lenge.

Slik ble det i 2015.





mandag 9. november 2015

Hjææælp!

Sommeren 2016 blir annerledes enn årets sommer. Selvfølgelig. 




Når det gjelder prosjektet i Kambodsja, så går vi nye steg og nye veier. Prosjektet med familieleir for pastorfamilier skal videre, og målet om at de lokale kan overta mer og mer, står ved lag. Alltid på denne tiden av prosessen er det mange spenningsmomenter som slår inn.

Team. Er det noen som vil være med? Vi har et ønske om at folk i hjemmemenigheten ville bli med. Tenk om de ikke vil eller kan...

Talere. En familieleir må ha familieundervisning. Det er behov for å ha med noen som er vant til å gjøre dette, som har DNA-et inni seg, og som kan formidle det ut.

Økonomi. Teamet skal stable på beina en familiedag og en godhetsaksjon i slummen. Det krever midler.

Helse. Vi må jo være på beina, ha hoder og kropper som fungerer.

Når alle disse greiene slår inn, gjerne på en gang, da kan det bli vel spennende. Da må en finne veier å gå, hente styrke et sted.

En podcast med Andreas Nordli, lederen i Ungdom i oppdrag, gav svar på mye av det som svirret. Han sa det i fire punkter:
1. Hør fra Gud
2. Ut fra hva du har hørt; sett deg høye mål
3. Rop: Hjelp
4. Gå

Så enkelt og så vanskelig. Jo, vi har lyttet til Gud. Målene er satt så høyt, at vi umulig kan nå de på egenhånd. Vi trenger hjelp fra Han som hjelper de hjelpeløse. Og vi er i ferd med å gå igjen. Nesten alltid er det slik, at en ikke ser hjelpen før en er i gang, eller kanskje etter at marsjen er ferdig.

Det er godt sommeren 2016 ikke blir en blåkopi av 2015, for da hadde vi jo visst alt på forhånd...

mandag 2. november 2015

Skrivekløe og skrivejobb

Familieleiren skal overleveres for å overleve. Det er en krevende øvelse, særlig når en aldri har gjort det før.


I disse dager blir skrivekløen satt på prøve. Vi skriver manual for familieleir i Kambodsja. Hva er særegent med denne måten å drive leir for familier? Hva skal til for at leirens DNA kan bevares den dagen vi ikke lenger skal være med på gjennomføringen? Hvordan må det skrives for at intensjonene skal forstås og være mulig å ta med videre? Det er nesten så vi synes synd på de som skal gjøre det...

Vi har fått hjelp med strukturen fra en manual som finnes for norske leirer i regi av Ungdom i Oppdrag. Men dette er også annerledes. Det er en annen kultur, en annen forståelse av tingene. Det må være så tydelig, så konkret, så detaljert. Spisset.

Midt oppi det hele er det også veldig givende. Vi må finne ut for oss selv hva som er så særegent og så bra med denne måten å arrangere en kristen familieleir. Den har jo et mål, en hensikt. Den har en struktur som er unik. Temaene som undervises er dype, sanne og troverdige. Livsnære og himmelvendte.  Små og store blir ivaretatt - helhet. Enhet.

Dette kan bli til nytt liv for familiene. Ny kurs. Ny hverdag. Nye hjem.

Tenk om manualen kan fungere i den kambodsjanske kulturen. Kultursensitivt. Tilrettelagt.

Det må Ånd til. Det må bli liv i svarte bokstaver. Ordene må bli gjort levende av Ordet.

Da kan manualen bli det den var tenkt til.




lørdag 31. oktober 2015

Skrekkblandet fryd

Det var den kvelden, da alle ungene i nabolaget gikk gatelangs med zobie-masker og skjelettdrakter. Vi satt der og håpet de ville gå forbi, og ikke innom. For vi hadde viktigere ting å ta oss av.

Det hadde seg nemlig slik, at Team Dysthe hadde bestemt seg for å ut å fly igjen. Et nytt team er i emning. Et nytt knippe mennesker er innstilt på å bli med og bygge Team Kambodsja 2016.

Så var det bestillingen av flybilletter. Det er alltid et stress. Et par som skal være med hadde dristet seg til å stikke innom, denne siste kvelden i oktober. Vi ville gjerne reise sammen. Alt var gjort klart, trodde vi. Nettsiden med alle detaljer stod bare og ventet på et enter.

Men der tok vi jammen feil. For det første hadde jeg slumset litt med datoen, det var jo et lite skjær i sjøen, men lett å fikse, bare vi fikk oppdaget det. Betaling for første familie gikk greit derfra og ut av konto.

Siden vi gjerne ville reise sammen, hadde det også vært fint om det hadde gått fint med oss også. Men neida. Rød strek og problemer. Vi prøvde igjen. Fortsatt like rødt. Hjertet begynte å pumpe litt raskere enn vanlig, mere blod til hjernen - i raskere tempo. Det var jo siste kvelden i oktober...

Tid for bønn. Vi ville gjerne reise sammen og samtidig. Ny nettside, økt pris, hele pakken. Så en klar tanke - vi begynner på nytt med hele den opprinnelige bestillingen, som egentlig var gjort klar.

Mer bønn - schmack, schmack, schmack. Der! Klar for betaling. Ny puls. Feil kort. Tenker reisefølget begynte å tvile på hele greien... Så - endelig: ORDREBEKREFTELSE.

Det ble en mer skrekkelig kveld, enn vi hadde sett for oss. Men også takk for Guds hånd over det hele.

Pulsen holdt seg høyt lenge. Nå er billettene skrevet ut og vi kan bare fryde oss. Team Dysthe skal på nye eventyr, et nytt oppdrag.

Vi gleder oss til å starte ny prosess med nye folk. Det blir spennende å se hva vi har i vente.



fredag 18. september 2015

D6 family

I Kentucky er det trøkk fra morgen til kveld. Her er det bare å henge seg på og ta til seg sluke det en klarer, og fordøye etter hvert.




Hensikten til turen til Louisville, Kentucky, var å delta på en konferanse, som heter D6. Det er en konferanse som omhandler familieliv, kristen oppseding av barn, disippelskap og opplysning om tonnevis av bøker og ressurser til de ulike emnene. 

Det er ikke et latmannsliv. Første sesjon starter halv ni om morgenen. Siste gruppesamling slutte halv elleve på kvelden, hvis du er skikkelig utholdende. Men, her er det mye å hente, å bruke i eget liv, og bruke i menigheten. Prosessene starter, når dagene er mindre stressende og vi kan få tenke oss om.


En gruppesesjon, som tok Team Dysthe mest, var Mission Minded Families. Misjon er viktig. Hvordan går en fram for, at dette skal bli noe for hele familien og hele menigheten? Her var det utallige tips å ta med seg, praktisk enkelt nok formidlet og tydelig med et hjerte for det som ble delt. Som en ekstra spiss på sesjonen, fikk vi skype med en helt ekte, levende misjonær - i Kasakhstan.

Hovedsesjonene er foredrag, litt bredere enn gruppesesjonene. Her snakker "kanonene" om ting de har skrevet bøker om, eller lager ressurser for, forhåpentlig til nyttig bruk for mange. Noen av disse sesjonene har rørt, utfordret og tatt oss videre. Noen andre har det vært utfordrende å henge med på.


Det er begrenset hva en kan få med seg av nytt stoff, på et fremmed språk, i løpet av så få dager. Heldigvis går det an å avreagere litt. Det har vært noen gode pauser, der vi som har reist sammen, har kunnet spise sammen og hatt noen gode samtaler. Den gjengen vi reiser med, er et nydelig knippe av gode ledere, som vi kan få glede oss over i lange tider.



En utfordring som sitter igjen; hvordan går det an å leve som en D6-familie? D står for Deutronomy, 6 står for kapittel 6. 5. Mosebok kapittel 6. Det står det: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.



Hit the road

Ut på tur. Fra Chicago, Illinois, til Louisville, Kentucky. Langs Interstate 65. Time etter time med maisåkre på begge sider av veien. Landskapet er flatt, flatt, flatt. Noen steder står vindmøllene på rad og rekke, stille og majestetiske.


På veiene er det stor trafikk. Ut av storbyen tre og fire felt hver vei. Når bebyggelsen avtar går veiene over i to felt. Med lange sletter, forsvinner milsene unna i stort tempo.


USA er i seg selv preget av at biltrafikken står høyt i kurs. I forstedene finnes få fortau. Skal du et sted må du kjøre. De store veiene er fylt opp med trailere, som lett overgår de som finnes på norske veier. Trekkvogner med lange snuter, foran lange hengere.



En skulle tro mye av transporten kunne gått med tog, men det har vi ikke sett mye av, med ett unntak. På vei inn mot Chicago gikk bommen ned, og vi måtte vente på at et godstog med 138 vogner, lastet med kull, skulle passere.

USA har idyll også. Da vi kom til Louisville skulle vi krysse Ohio River. Broen inn til byen var en perle og ved elvebredden lå en hjuldamper, som om vi var i Mississippi.


Hotellet vårt, Galt House, der D6-konferansen også foregår, er et digert hotell, med 1350 rom. Det er til å gå seg vill i. Arkitekturen og interiøret viser, at hotellet har overlevd flere tiår, men utsikten over elva er ny hver morgen.



Muhammed Alis hjemby skuffer ikke.


onsdag 16. september 2015

Awesome Awana; Awana dag 2

Andre dag av møtet med Awana var en stor begivenhet. Blant annet fikk vi møte den 97-årige grunnleggeren, med røtter i Stavanger.




Det er harde dager. Tidlig opp, sent i seng. Masse undervisning, og prosesser som settes i gang. Et fantastisk reisefølge, av folk som vil mer.


dag handlet det om å skaffe ledere, som har, kan og vil det som skal til, for å gi barn i Sandnes det beste. Vi fikk innspill på hvordan vi kan gi barna et sant bilde av verden rundt oss. I tillegg snakket vi mye om hvordan vi skal komme i gang med dette opplegget i vår forsamling. Rausheten vi har møtt, viljen til å dele, gi og oppmuntre har vært fantastisk å møte. 



Vi i Tema Dysthe har også knyttet kontakt, slik at Awana, kanskje også kan komme til landet som ligger på vårt hjerte. Vi tror dette er så bra, at det også kan fungere der, med gode kulturelle tilpasninger.

Et høydepunkt denne dagen var definitivt å møte grunnleggeren av Awana, Art Rorheim. Han har sterke røtter i Norge, ettersom hans foreldre var fra Stavanger. Han delte noen ord på norsk, og viste at det går an å ha humor, selv etter å ha levd i 97 år. For en klarhet, vitalitet og for et hjerte den mannen har. Nå fikk hans livsverk et nytt skudd, ettersom Awana får en gren inn i gamlelandet.


Det var en sterk seanse, da han delte noe fra sitt liv. Det var også historien om hva ett menneske fikk av betydning for ham. Han overrakte hver av oss sin bok, signert selvfølgelig. Vi fikk velsignelser denne dagen, og han fikk typisk norske gaver tilbake for sin sjenerøsitet. 

Avskjeden med Awana-staben ble også en sterk opplevelse. Det er knyttet bånd mellom oss og vi kommer til å møte hverandre igjen.


Denne dagen fikk vi en forsterket opplevelse av AWESOME Awana.


tirsdag 15. september 2015

Awana dag 1

Vi er på gli, fra nysgjerrig til...


I skrivende øyeblikk er vi halvveis i vårt opplegg med Awana. Hele dagen ble tilbragt i lokalene til denne store organisasjonen, som driver søndagsskolearbeid i 114 land over hele verden. I Norge, bare for en gruppe barn av NATO-folk og engelsktalende oljearbeidere i Stavanger.


Vi ble først utfordret til å dele vår tanke om hvor vi var i forhold til å gjøre Awana til vårt. Noen Happy, noen Exiting, noen få Skeptical, mange Curious og en, litt Nervous.


Så fikk vi undervisning om tankene bak Awana, verdier i arbeidet, en måte å dele evangeliet på, et vitnesbyrd om enkeltmenneskers betydning for endrede liv og mye om hvordan vi kan gjøre det. De viser oss en generøsitet, som ikke ligner noe amerikansk vi har møtt før. Fantastisk!

Så var det tid for Awana-leker. Det var kjekt å være del av et lag, kjenne på vinnerinstinkt og gleden ved å gjøre noe helt nytt. Awana-lekene er allsidige og morsomme :)


Videre fikk vi delta i en storsamling og en gruppesamling, der det var vi som var barna. Vi ble introdusert for Handbooks, som alle Awana-barn får å jobbe i, mens de er på klubben, men også hjemme, sammen med foreldrene. Dette var noe nytt, noe krevende og noe som forhåpentlig kan gi store frukter. Vi vil jo skape endrede liv.

Avslutningen på Awana-dag 1, handlet om å gå grundigere inn på, de forskjellige aldersgruppene, for å se hva vi har, hva vi vil, hva vi tror vi kan oppnå og hva vi trenger. Veldig inspirerende og veldig utfordrende for noen.

Denne dagen endte med at noen endret ståsted, fra nysgjerrig til...


mandag 14. september 2015

USA for våre føtter

Vi var invitert. 23 stykker fra menigheten skal gjennom en ukes tid få nye tanker og ideer, endre kurs og endres. 40 % av Team Dysthe har reist langt vest på et nytt eventyr.




Etter ankomsten, var det bare å starte omstillingen av døgnet med en gang. Vi har bare ei uke på oss, før vi skal tilbake til hverdagen.


Søndag morgen klokka 8 var var vi klare til å møte ansatte og frivillige i Promiseland, Willow Creeek Community Church. De ville dele sine erfaringer om søndagsskolearbeid med oss. Litt rart å stå der, 11 år etter at vi selv ble introdusert for dette hjemme, med Jungelgjengen og Kongeriket. Tankene bak har ikke endret seg mye, men det var veldig kjekt å se.

Klokka 9 var det gudstjeneste i den store salen, med plass til over 7 000 mennesker. Wow! Bill selv prekte og fortalte om oppstarten til menigheten, tilbake fra 70-tallet. Og han snakket om viktigheten av team og mennesker som bruker gavene sine. 


Så var det lunsj i restauranten. Skal si de kan mat der vest.

11.15, ny runde. Denne gangen gjennom flere av barnegruppene, og en lengre stopp hos 4.- og 5. klassingene. Det som slår en mest er, hvor gjennomført og bra tingene blir gjort. Grundig undervisning, på barnas premisser. Lyd, lys og band - full pakke. Alt med en hensikt.


Gode ting tar også slutt, så vi hastet videre for å nå toget. Vi skulle på sight-seeing down town Chicago. Høyhusene der kunne slå lufta ut av en bonde fra flatbygdene. Det var fint og flott, rent og pent. Særlig Millennium-parken var imponerende, og "The Bean" var fascinerende. Det ble noen selfies der, gitt.







Gruppen, sammen med våre amerikanske verter, avsluttet dagen med en Chicago-spesialitet, en så deep pan-pizza, at den minnet mer om en pai. Velsmakende. 

We wait for more!






torsdag 10. september 2015

Da Kambodsja inntok Hana

Det er en velsignelse å få være med på kulturbytte. Denne kvelden kom 4 kambodsjanske ungdommer til Hana, for å bli kjent med oss, vi med dem og og alt det der.

Vi hadde i flere uker håpet de fikk tid til å stikke innom. En var bekjent etter flere treff i Kambodsja gjennom årene, de andre var nye, trivelige bekjentskaper.

- Hva serveres til folk fra andre siden av kloden?
- Kan vi få komle/kompe/raspeball?
- Vil dere ikke ha noe med ris?
- Vi vil gjerne ha noe norsk.
- Det er en fin tid for å spise sau. Vi prøver lam.

Smattingen viste at lammefrikasé falt i smak. Deretter var det tid for 323 m.o.h. Dalsnuten. K-en guidet. Knapt noen av dem hadde vært høyere i sitt liv.



Vel tilbake var det tid for dessert og fellesskap. For en flott gjeng. For noen ressurser. Vi ble virkelig velsignet gjennom disse timene.

Når vi ikke kan være i Kambodsja, er det fint at Kambodsja kan komme til oss.

mandag 13. juli 2015

Refleksjon: Å sette igjen gode fotspor

Vi snakker ofte om at denne tjenesten; å reise til Kambodsja, gjerne må sette "gode fotspor". Hva betyr det?

Fotspor er en fascinerende greie. Der du går merkes det, at du har vært der. Du kan lett se det i sanden, du kan skimte noe uklart i grusen eller det det er umulig å se du har vært der, hvis du går på asfalt. Hva skjer om du går i fersk betong?

Fotspor, i vårt vokabular, handler om at det vi er en del av i Kambodsja skal få betydning i andre menneskers liv. Når vi sammen med lokale lager en familieleir eller familiedag, så håper vi at det skal skapes en endring i livene, gjennom endrede prioriteringer, holdninger og handlingsmønstre. Hjertene kan vende seg mot hverandre og bli "myke igjen". Vi er klar over, at for de fleste vil fotsporet være som et svakt avtrykk eller ingen ting, mens for andre blir det tydelig. Endringer kan skapes når vi får nye mål å styre etter. En liten grads endring her, gir store konsekvenser på lang sikt. 

De to siste årene har vi hatt godhetsaksjon i et slumområde i Phnom Penh. Hva slags fotspor er det mulig for oss å sette igjen der? Vi kan ikke gjøre underverker i løpet av de 3 timene. 

Begge årene har alle frammøtte deltatt på et møte, der noen lokale har delt evangeliet og med ord vist Guds kjærlighet. For noen blir dette starten på en endring, som får evige konsekvenser, for andre går det hus forbi. 

Den praktiske delen, en sekk med matvarer, en skolesekk eller -uniform og noe kjekt til barna, har vi slitt med å se gode virkninger av, med unntak av det umiddelbare møtet med folk. Risen tar slutt, skoleuniformen blir utslitt og vaskemaskinen blir ødelagt.

På en runde gjennom slummen, delte pastorkona noe som virkelig gav oppmuntring. "Etter dere var her i fjor, har jeg hatt så mange gode samtaler med mennesker i slummen. Det var som om opplevelsen av å få disse tingene helt uventet, ble en døråpner, slik at kirka og budskapet vi deler fikk relevans." Vi tror kirka i slummen er en viktig bidragsyter, for at folk i slummen skal øyne nytt håp, se nye muligheter og ikke slå seg til ro med en fornedret livssituasjon på grunn av fattigdom.

Fotspor kan forhåpentligvis også settes hos de som reiser sammen med oss på team. Noen blir med bare en gang, noen flere ganger. Ønsket er at smaken av misjon kan gi mersmak, endret bilde av verden utenfor oss selv og et engasjement, når vi kommer hjem. Vi tror de fleste blir berørt av det de får se, oppleve og være en del av. Vi berøres av å se hva Gud leder oss inn i, menneskers liv berører oss og en helt annen kultur berører. 

Vi kan velge hvor vi vil gå, hvor vi vil sette våre fotspor. Vi kan ønske å så gode ting gjennom de fotsporene vi setter, men hva som vokser i fotsporene, det har ikke vi kontroll over. Hva "frukten" blir, det får Han ta seg av, som kan skape den, og la den modnes.

søndag 12. juli 2015

All is well

I Sihanoukville-provinsen er det mange fattige familier, selv om turismen blomstrer i byen. Derfor gav K'en en brønn til en nyopprettet helsestasjon her for 3 år siden. Det var på tide å se til brønnen igjen.



Brønnen står der fortsatt. Den er like hel og gir fortsatt rent vann til helsestasjonen. Det er bra, for hit kommer over 2000 pasienter hvert år, for å bli tatt hånd om. Da vi kom på besøk denne gangen var det for å treffe Sivun Pen, en kambodsjaner bosatt i Norge, som lever for å hjelpe sine minste landsmenn, de uten rent vann og helsehjelp. Gjensynet ble kort, men hjertelig. Han skulle videre på besøk til en skole sammen med sine gjester fra Kristiansand.






































Det var veldig kjekt å se at brønnen var inntakt, og at de hadde montert på en enkel pumpe, slik at de fikk vann rett inn til sykestua. Lederen for helsestasjonen fortalte villig om arbeidet sitt og en medhjelper var klar til å bistå når pasientene for dagen trengte det. En bekymret, vordende mor stod i døråpningen da vi var der, i håp om at fødselen skulle komme igang og gå bra. Hennes nærmeste var ikke å se.


Vi gikk oss også en tur i denne landsbyen, Prey Nup, en vanlig kambodsjansk landsby, med nysgjerrige barn, et marked og en rismark rett ved siden. Kambodsjanerne er åpne for kontakt. Selv om språket er en utfordring vil de gjerne vise fram det de har og det de driver med. Vi fikk handle lokal chips, kikke inn til frisørsalongen i gata se inn i systua til en arbeidsom dame. Hun hadde tydeligvis skaffet seg kunnskap om hvordan hun kunne brødfø familien sin, og klær hang sirlig på en stang i systua. Vi traff også noen barn vi kunne smile, le og leke med. Ikke alle var like vant til hvite, men de tødde raskt opp.

Det korte besøket i Prey Nup satte en ekstra dimensjon på ferietilværelsen langs Kambodsjas solkyst. Alt fordi K'en ville dele av sitt eget for noen år tilbake.