Our team 2

To timer med teamsamling. Mye å ta opp. Enhet. Ærlighet. Overbærenhet. Heiagjeng. Etikk på tur.
Dagsplanene begynner å bli klare. Vi skal få med oss alt en ryggsekkturist bare drømmer om.
Vitnesbyrd. Alle fikk i oppdrag å skrive litt om sitt forhold til Jesus. Hvorfor Jesus? Hva har Han gjort for meg? Hva betyr Han for meg?

Vi gikk i grupper. Helseteamet tok for seg hovedpunktene. Sårstell, undesøkelse (jammen godt det er med en lege), vise hvordan en bruker en tannkost, dele noe om hvorfor det er så viktig at dyrene ikke går der en lager mat.

Ungdommene planla et treff med andre ungdommer. De ville gjøre det på KRIK-måten. Lek - Aktivitet - Vitnesbyrd - Aktivitet - Lek. På Loved-Partyet skal de stå for lek og andre aktiviteter. De var kreative. Det blir Vinn-På-Minuttet-leker. Gøy er hovedfokuset.

Søndagsskolegruppa planla den kreative delen av undervisningen. Når fokuset er Guds kjærlighet, så blir det flott å vise Den Ene Sauen Og De Nittini, som dokketeater. Den Bortkomne Sønnen skal dramatiseres med deltakerne eller kanskje det blir maling og tegning? Vi har ennå tid til å bestemme oss.

Kvelden ble avsluttet med å lytte til Gud. Hva vil Han med oss? Hva har han å si til oss, som oppmuntring og til styrke? Jo, Han hadde flotte bilder og et oppdrag vi kan gå på. Han svikter ikke, ser du.

Nærmere målet, nærmere avreise. Vi bygger team - sammen.

Overbevist undervisning

Det handler mye om undervisning for tiden. Vi henter opp igjen, vi redigerer, vi skriver nytt og vi plukker til oss gode ord, bilder, illustrasjoner og annet som kan være nyttig for tilhørerne.

Helseundervisningen har vi ikke jobbet så mye med denne gangen. Den tar Doktor Pat seg av. Hun har erfaring med slik og kjenner til emnene det er viktig å dele. Det blir daglig hygiene. Det blir hvordan og hvorfor en bør vaske seg etter å ha vært på do. Det blir noe om tannpuss. Det blir gode råd om hva en kan gjøre når diareen herjer. Det blir litt om sårstell. Dessuten blir det nok noe praktisk sårstell for de som behersker dette. Legen og sykepleierne kan veilede og hjelpe folkene i landsbyen. Faktisk er vi også invitert på hjemmebesøk også.

Vi skal undervise søndagsskoleledere denne gangen også. De skal få høre hvorfor det er så viktig å drive søndagsskole. Hvordan skal vi tenke om barna? Hva slags verdi har de? Når barna kommer på søndagsskole skal de ha det gøy, de skal få undervisning som er tilpasset dem. Barna skal få oppleve kreativ undervisning, de skal få være trygge, både fysisk, følelsesmessig og åndelig. Barna er målet for det som skjer på søndagsskolen, ikke de voksne. Barna skal få kjenne at de er elsket - først av Gud og så av mennesker. Det blir også viktig å løfte lederne opp. De skal få kjenne at de er viktige. De skal hedres og Gud æres :)

På LovedPartyet med ca 40 studenter, skal vi gi de de 5 kjærlighetsspråkene. De skal få finne ut noe om seg selv og de skal få oppleve at noen elsker dem. Sammen med studentene skal vi leke mye, vise godhet og dele av kjærligheten vi selv har fått oppleve. De skal få kjenne etter om de helst vil la seg elske gjennom Words of Affirmation, Gifts, Acts of Service, Physical Touch eller Quality Time. De skal også få teste ut å vise kjærlighet til noen andre, kanskje på et kjærlighetsspråk de ikke behersker så godt selv. Dette blir spennende!

Ungdommene skal snart igang med å forberede aktiviteter de skal ha sammen med noen ungdommer i en landsby. Det blir volleyball og fotball og delt vitnesbyrd. Hensikten er å knytte kontakter mellom ulike ungdommer i landsbyen. Vi håper vi kan oppnå en slik kontakt, at Guds kjærlighet kan nå dem. For oss er dette noe nytt. Her skal vi gå på vannet. Heldigvis går vi ikke alene.

Det er godt når ting begynner å falle på plass. Programmet former seg og ansvarsfordelingen nærmer seg. Stadig jobber vi med å bygge teamet. Vi skal stå fram som en enhet!

Kortfilm om misjonsteam

Vi skal på skjerm. På sommerstevnet Sommer i Sør i Grimstad ville de fylle en hel kveld med Kambodsja og vi ble spurt om vi kunne delta med et innslag. Ja, det kunne vi for så vidt, men problemet er at vi da er på plass i "det varme smilets land".

Noe av det kjekkeste vi gjør, er å fortelle om Kambodsja. Vi vil gjerne dele noe av Kambodsjas historie og håp, til de som ennå ikke har vært der. Vi vil formidle et engasjement og dele en brann.

Så når spørsmålet kom, om vi kunne fortelle om vårt engasjement og om korttidsmisjon, så var det med litt tungt hjerte vi måtte si: Da er vi i Phnom Penh.

Kunne vi dele det på en annen måte? Ja, det skulle gå. Vi lager en film! Men hjemmesnekret film i Movie Maker, med handycam og egne bilder slår kanskje ikke helt an. Så da kunne gode råd blitt dyre.

Igjen opplevde vi en fantastisk raushet. Fredheim Forsamling sitt medieteam kunne stille opp, uten å ta en krone for det. De trengte et filmoppdrag, for å lære opp noen nye ungdommer i filming og redigering, så det skulle gå bra. Og når det i tillegg skulle dreie seg om misjon, så var saken klar for dem. Slik ble det.

Filming en onsdag og redigering neste. Det er bare det, at redigering tar veeeeldig lang tid. Så nå er planen at filmen skal være ferdig til 1.juni. Med skikkelig intro, god lyd, musikk, tekst og flott bakgrunn.

Varme lamper, proffe kameraer, green screen, stereolyd og klapper. Hele familien stilte til filming. Alle 5 har noe på hjertet i forhold til Kambodsja, men det var vanskelig å vite hva en skulle dele.

Når filmen blir ferdig, så vil den handle om å være på team, om hva misjon er blitt for oss, om hva Kambodsjas behov kan være og hvordan det er å reise på team som familie.

Det var veldig spennende for oss å få være med på dette. Vi lærte mye om hvor krevende det er å lage film og om hvor utrolig tålmodige ungdommer kan være når det står på.

Tusen takk til
den fantastiske gjengen på Fredheim :)

Venners betydning

Misjon skaper vennskap, men vennskap skaper også misjon. Slik er det for oss.

I 2005 reiste en familie fra menigheten vår til Indonesia. Ut i misjon, et ungt par, uten barn. Sterkt kall og villige hjerter. De er der ennå, i sin andre periode. Vi hadde aldri vært så tett innpå noen som skulle ut i misjon. Spennende!

Våren 2006 hadde vi besøk i stua. Noen nære venner, fra noen år tilbake, svingte innom. De var på Misjonshøgskolen på misjonærkurs. De skulle til Ecuador, Sør-Amerika. En mor, en far og 3 døtre. Jentene var på alder med våre barn. Dette hadde nok større betydning enn vi trodde da. Tenk, ta med barna på noe slik!

Den sommeren, eller var det høsten, fikk vi spørsmål fra mellomstemann, om ikke vi også kunne bli misjonærer. Det virket fjernt, nesten utenkelig. Han gav oss stadige "push".

Denne høsten fikk vi også medvandrere. Et ektepar, eldre enn oss. Vi kjente de ikke godt, men disse ble raskt våre viktigste oppmuntrere til å gjøre misjon. I starten var de med og formet oss som foreldre.

Senhøsten 2006 kom spørsmålet om vi ikke kunne reise på team til Indonesia, og senere til det nye misjonslandet Kambodsja. Nei, det virket fjernt. Men vi startet en prosess og måtte tenke skikkelig gjennom saken: Hvis noen av våre barn en dag får et kall til å bli misjonær, så kunne det jo hjelpe på om de visste litt hva de gikk til. Medvandrerne utfordret oss, varmt og forsiktig. De sa noe om at Gud er trofast mot den som vil gjøre hans vilje.

Vi gjenopptok kontakten med noen venner fra gymnastiden som levde, og lever i misjonstjeneste, uten å få lønn for det. Vi fikk bakoversveis. De fortalte at Gud er trofast og svikter aldri.

Sommeren 2007 reiste vi til Indonesia og Kambodsja, med mange venner i ryggen. Det er ikke mulig å forstå hva venners bønner kan utrette, når en går på vannet. Dette ble overveldende for oss og det ble vår nye hjertesak. Gjøre godt, dele, vitne. Livet vårt ble mer snudd på hodet, enn til de som vi skulle gjøre godt for.

Det nye er at vi har fått ønske velkommen hjem en vennefamilie, som har vært på disippeltreningsskole. En mor, en far og 3 barn. Langt øst eller var det vest? Det gleder oss og det utfordrer oss. Hva blir neste steg?

De siste årenes møter med venner, nære eller fjerne, har gitt oss ny retning. Livet har sakte men sikkert vridd   og dreid oss en annen vei. Vennene våre har delvis hatt "skylden", men vi har fått gleden.

HJERTEFEST

Vi har hatt Hjertefest - en fest for hjertet - en fest for vennskapet - en fest for Kambodsja.

Venner betyr mye i vårt liv, gode venner, venner å lene seg til, venner å støtte, venner å le og gråte med. Ah, hva hadde livet vært uten venner?

Nå har vi hatt Hjertefest, sammen med vennene våre. 36 voksne i stua og 6 barn på kjøkkenet, og der de ellers hadde lyst til å være. Vi feiret vennskap. Du vet, der det er hjerterom er det trangt. Det var det. Sikkert har du også hørt om de som prøver å stable flest mulig inn i en telefonkiosk. Husk; de spiste ikke suppe der inne. Men det ble gjort i vår stue.

Det var Soup, Soap, Salvation. Vi spiste suppe. Vi hadde basar, der inntektene blant annet skal brukes til såpe og andre helse- og hygieneprodukter. Ikke minst; det skal bli frelse. Hva hadde vel suppen smakt og såpen vært til slags nytte, om folk ikke hadde blitt frelst og fått ta imot Guds kjærlighet?

Folk har vært utrolig rause mot oss. Butikker, bedrifter og gode venner har gitt gevinster til basaren. Det var åresalg så treflisene stod, og hovedtrekning så lappene føk. Jeg tror folk gav av hjertet. Ikke fordi det alltid er så spennende å vinne ting vi har nok av fra før, men fordi det er noen som trenger et bedre liv og et nytt syn på det livet de lever.

Denne rausheten har virkelig satt spor i oss. Tenk så fantastisk å få bli den gitt på denne måten.

Takk Hjertevenner!

Bønner gir brønner

Det er så praktisk. Rekk hendene mot himmelen eller knepp dem sammen. Bønn!

Vår nye venn fra Kambodsja kunne fortelle sterke historier om å hjelpe sitt hjemland med det de trenger aller mest - skoler, helsestasjoner og brønner. Han kunne fortelle at han selv ikke hadde de store planer for disse tingene, men plutselig lå mulighetene foran ham. Han fikk et spørsmål, han hadde en drøm, han fikk noen penger.

Det er krevende å stå i en slik tjeneste. Det krever bønn og arbeid, som han selv sier, det handler om kunnskap og vennskap. Han bruker sin kunnskap og sine vennskap, han ber og arbeider. Slik blir det resultater av.

Det har blitt 4 skoler og 1 helsestasjon, men også et større antall brønner, der folk har vært uten gode vannkilder i årevis. En gang ble det også penger til overs i et større byggeprosjekt, slik at han kunne bygge brønn. Andre ganger strakk pengene til, slik at det ble flere brønner en først tenkt. Amazing.

I Norkirken sist søndag ble det også en brønn. Folk som hadde hørt ham, ble betatt av det de hørte, og gav så det svei. Meldingen kom få dager etterpå: Nå blir det brønn i Takeo-provinsen.

Bønner hadde gitt brønner.

Vårrulling

For noen dager siden freste det godt i gryta hennar mor. I lengre tid har vi ønsket å lære å lage vårruller. Men, det er ikke alltid det passer å lære seg nye ting, og det er ikke alltid en har verken de rette ingrediensene eller læremestrene for hånden. Men nå...

Forslaget kom fra vår nye venninne fra Kambodsja, eller Vennesla, om du vil. Hun kunne kunsten og hun visste hva som skulle til av ingredienser og håndlag. Det var kjøttdeig og gulrøtter og mere til, samt rispapir og frityrolje.

Det var bretting og rulling av ruller, med godt fyll inni. Det boblet godt i gryta. K'en elsket å se og lære. Han kan godt tenke seg å korke kunnskapen om produksjon av vårruller, ved å lage en ny ladning.

For kjøkkenskriveren kom minnene om Khmer Surin, vår favorittrestaurant i Phnom Penh veldig sterkt.

"Eg bare elske disse dagene."

Langveisfarende

Når vi ikke kan reise på langtur, så får langveisfarende komme til oss!

Palmehelgen 2012 vil for denne familien stå igjen som noe av det sterkeste vi har fått ta del i. Vi er i "flowen". Ting skjer med oss - i våre liv. Det er gode ting. Ting å bli takknemlige for. Denne gangen var det besøk.

Khmerbesøk fra Vennesla. Et ektepar, eldre enn oss, med liv og erfaringer, som vi aldri verken kan håpe, lengte eller tro vi får komme i nærheten av. Fortellingen om deres liv finnes også mellom 2 permer, i boken Overleve. Forfatteren, hovedpersonen og vismannen satt i helgen i vår stue.

Sophat og Sivun Pen, kambodsjanske flyktninger til Norge i 1991. De delte denne helgen av sine opplevelse, sin historie, sin visdom og sin tro med oss. Det handlet om kunnskap og vennskap, om hvordan Herren hadde ledet, beskyttet og vært trofast, selv om de ikke kjente Ham.

På lørdag samlet vi sommerens Kambodsja-team og noen flere gode venner. De fikk høre sterke historier om livet før og livet nå. Livet som nå handler om å hjelpe landsmenn med brønner, skoler og helsestasjon. Men også det fantastiske å få være Guds barn, elsket, ledet og hjulpet, helt til i dag.

Søndagsettermiddagen kom 40 mann på Misjonsfokus i Norkirken. De kom fra øst og vest, sør og nord. De ville høre, og de fikk det til gangs. Igjen; Gud leder, er trofast, holder sin hånd over oss i de mest grufulle opplevelsene våre, og i de vanlige. Det handlet om det grusomme da en bror ble skutt, om arbeidet for Røde Khmer, om flukt og behovet for kunnskap og gode vennskap, som ingen kan ta fra deg. Det handlet om adskillelse, sorg, savn og utmattelse. Men det som står sterkest igjen - et nytt vennskap.

Ah! For en helg!