Venners betydning

Misjon skaper vennskap, men vennskap skaper også misjon. Slik er det for oss.

I 2005 reiste en familie fra menigheten vår til Indonesia. Ut i misjon, et ungt par, uten barn. Sterkt kall og villige hjerter. De er der ennå, i sin andre periode. Vi hadde aldri vært så tett innpå noen som skulle ut i misjon. Spennende!

Våren 2006 hadde vi besøk i stua. Noen nære venner, fra noen år tilbake, svingte innom. De var på Misjonshøgskolen på misjonærkurs. De skulle til Ecuador, Sør-Amerika. En mor, en far og 3 døtre. Jentene var på alder med våre barn. Dette hadde nok større betydning enn vi trodde da. Tenk, ta med barna på noe slik!

Den sommeren, eller var det høsten, fikk vi spørsmål fra mellomstemann, om ikke vi også kunne bli misjonærer. Det virket fjernt, nesten utenkelig. Han gav oss stadige "push".

Denne høsten fikk vi også medvandrere. Et ektepar, eldre enn oss. Vi kjente de ikke godt, men disse ble raskt våre viktigste oppmuntrere til å gjøre misjon. I starten var de med og formet oss som foreldre.

Senhøsten 2006 kom spørsmålet om vi ikke kunne reise på team til Indonesia, og senere til det nye misjonslandet Kambodsja. Nei, det virket fjernt. Men vi startet en prosess og måtte tenke skikkelig gjennom saken: Hvis noen av våre barn en dag får et kall til å bli misjonær, så kunne det jo hjelpe på om de visste litt hva de gikk til. Medvandrerne utfordret oss, varmt og forsiktig. De sa noe om at Gud er trofast mot den som vil gjøre hans vilje.

Vi gjenopptok kontakten med noen venner fra gymnastiden som levde, og lever i misjonstjeneste, uten å få lønn for det. Vi fikk bakoversveis. De fortalte at Gud er trofast og svikter aldri.

Sommeren 2007 reiste vi til Indonesia og Kambodsja, med mange venner i ryggen. Det er ikke mulig å forstå hva venners bønner kan utrette, når en går på vannet. Dette ble overveldende for oss og det ble vår nye hjertesak. Gjøre godt, dele, vitne. Livet vårt ble mer snudd på hodet, enn til de som vi skulle gjøre godt for.

Det nye er at vi har fått ønske velkommen hjem en vennefamilie, som har vært på disippeltreningsskole. En mor, en far og 3 barn. Langt øst eller var det vest? Det gleder oss og det utfordrer oss. Hva blir neste steg?

De siste årenes møter med venner, nære eller fjerne, har gitt oss ny retning. Livet har sakte men sikkert vridd   og dreid oss en annen vei. Vennene våre har delvis hatt "skylden", men vi har fått gleden.