I løpet av tiden som har gått siden vi var i Kambodsja første gangen, har det slått oss hvor vanskelig det er å gi. Den første gangen vi var sør i landet, kjente vi at vi gjerne kunne gi til lommene ble tomme. Det var så mange behov, store behov. Men etterhvert er det noe som har gått opp for oss. Lommene våre er ikke store nok. Vi kan ikke klare å dekke alle eller alles behov.
En av våre venner sa noe vist. Det er forskjell på nødhjelp og utviklingshjelp. Hvis vi gir til en som har har lite, så vil han ha mer, og så vil også naboen ha, og deretter enda flere. Dette vil skape behov, som vi ikke kan fylle eller avhengighet til oss. Ressursene vil ta slutt.
Utviklingshjelpen er annerledes i sin natur. Den skaper i stedet for å forbruke. Hvis våre ressurser går til noe som skaper utvikling, i stedet for noe som skaper nye behov, så har vi gjort noe som er rett. Hvis de vi støtter tar del i sin egen utvikling, istedet for å bare vente på våre bidrag, så vil de en dag være uavhengig av oss. De kan stå på egne bein. Det kan med stolthet vise fram hva de selv har skapt, for seg og sin familie eller landsby.
Det er dette ICC tenker. Det er slik de jobber. Det er slik de skaper utvikling på landsbygda i Kambodsja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar