Mange mennesker i Kambodsja er blitt lemlestet, fordi de var på feil sted til feil tid. Hvis du går på et marked eller sitter i en tuk-tuk, kan du møte dem. Menn og kvinner uten en arm eller fot. Noen tigger, noen selger ting, som bøker, kort eller håndarbeid. I et veikryss møtte vi en mann uten bein. Han satt på et brett med hjul og ruller seg bortover. Disse menneskene har vi ikke hatt mye nærkontakt med, foruten at vi har handlet med dem.
Andre har vi kommet mer i kontakt med. For eksempel en dame som var på en av familiedagene. Hun kom med to søte, små jenter. Men selv var hun tildekket av en variant av en kambodsjansk hatt, og utenpå der hadde hun solbriller. Det så underlig ut, men hadde selvfølgelig sin forklaring. Som 19-åring var hun blitt angrepet med syre. Nå var hun blind, nesen var nesten borte, huden over store deler av kroppen var vansiret. Hvor håpløst kan det ikke være? Nei, dama hadde funnet håpet, med stor H, i kirka. Nå hekler hun vesker og andre ting, uten å se, og slik klarer hun å livnære seg og døtrene.
En annen er den CP-rammede gutten vi flere ganger har møtt på familieleirene. Å være handikappet i Kambodsja er ensbetydende med å være til belastning for familien, ingen støtte fra det offentlige. Men denne gutten har gode foreldre, som gjør så godt de kan, med få og små midler. Selv lyser han opp og vil gjerne delta, bare noen gir ham den lille ekstra hjelpen han trenger. En nydelig gutt.
På familieleiren deltok også en liten familie, med en jente som tydelig hadde magesmerter. Hun var redd, for familien hadde ikke råd til å ta henne til doktor, og hun var bekymret for hva som feilte henne. Et familie på teamet vårt tok ansvar, fikk jenta til undersøkelse, tok familien med rundt i hovedstaden (en by de aldri før hadde vært i) og ble deretter med dem hjem (til en landsby langt utenfor alfarvei). Her fikk de se og høre hvor fattig familien var. Et hardt liv, basert på långivere, som ikke viser nåde.
En venn av oss har en far med diabetes. Etter en lengre periode, der noen sår på beinet ikke ville gro og koldbrannen tok overhånd, måtte beinet amputeres. Familien har brukt alle midlene sine på legehjelp og sykehusopphold. Han må fortsatt være på sykehuset noen uker, for å se om infeksjonen er overvunnet. Hva skjer hvis ikke?
På Godhetsdegen møtte vi en familie med en døv gutt, som heller ikke snakket. Hvilke muligheter finnes? På familieleiren kom en familie der en av guttene har beinskjørhet. Flere operasjoner på grunn av bein som hadde knukket. Hva gjør en når alt helsestell koster dyrt og lønna er liten?
På tross av alle disse utfordringene finner mennesker håp for livet og for evigheten. De gir ikke opp. Noen får en oppmuntring, litt midler å klare seg med. Andre får det ikke.
Men denne nasjonen kan snu. Når de vender seg bort fra troen på livsloven om karma, som holder dem nede, og de oppdager at håpet her og nå finnes i at Jesus Kristus er verdens håp, og deres håp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar