Det er godt over en uke siden vi kom hjem fra Kambodsja og Vietnam. Vi har brukt tiden til å komme oss igjen fysisk, men også hatt god tid til å tenke over det vi har vært med på.Turen sett under ett har gitt oss minner for livet, men det er ett sted som har gjort eksta inntrykk på oss: Prey Veng. Dette er en av Kambodsjas fattigste provinser, med lite materiell velstand, men med folk som stråler av varme.
Å komme til denne delen av verden fikk oss til å tenke; hvilket lykkelodd har vi egentlig trukket, som kan velte oss i ting, men har mistet mye av den mellommenneskelige varmen vi er skapt for? Å gå gjennom landsbyen Preh Sdach den første kvelden vi var der, føltes som å ha blitt sluppet av i en annen verden. Å delta på gudstjeneste i kirka i landsbyen, det omtalte sommerfjøset, var en fantastisk opplevelse av gjenkjennelse, fellesskap og Gudsnærvær. Å spise på restaurant i denne landsbyen var en blanding av frykt for å bli syk, men også fascinasjon over kulturforskjell og restaurantvaner.
Vi har møtt mennesker som ikke har magne ting, men vi har møtt mennesker som har et smil, en imøtkommenhet, et håndtrykk, en hjertelighet og åpenhet som har overskygget det materielt fattige. Folket i Kambodjsa er rike, for de har seg selv å by på.
Hvis det er èn ting som skal huskes fra sommeren 2009, så er det dette: Den er rik, som byr på seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar